Søndagsro

Noen ganger er det som alt i naturen maner til stillhet og ro.

I det siste har det vært lenge mellom dagene hvor naturen tar sin egen lille "eventyrstund". I stedet har det vært storm etter storm etter storm, og man får til slutt bare lyst til å gi hele naturen en aldri så liten dose valium intravenøst.


Men i dag er en slik dag hvor naturen kuler'n og maner til stillhet og ro.

Er man så lur at man på en slik dag kler på seg et tonn med klær, overser den sorte himmelen, og går ut, så blir en slik tur rene meditasjonen.

Tar man i tillegg med seg en klok elleveåring, får man i pose og sekk. Mediasjon OG en elleveårings perspektiver på livet. Mens snøen knitrer under skoene diskuterer vi hvem eller hva Gud er, vennskap, hvordan dyrene tenker, naturvern og science fiction. Intet mindre.

På veien møter vi en annen mamma med sin sønn, mange år eldre enn min elleveåring. Ute på sin egen magiske tur.

Vi blir enige om at store gutter ALLTID kan gå på sånne turer med mammaen sin. Sånne magiske stunder blir man aldri for stor for.

Aldri.