Jeg satt på bakerste rad på vindusrekka
gjennom hele skoletiden. Eller jeg gjorde jo egentlig ikke det, men sånn i
ettertid er det det jeg husker. Jeg husker jeg satt der på vindusrekka og så ut
på de nakne trærne mot en grå himmel. Og de var jo selvfølgelig ikke nakne hele
tiden de trærne, og himmelen var selvfølgelig ikke grå hele tiden. Men kanskje
det var på sånne grå dager jeg skulka mest. For det var det jeg gjorde. Jeg
skulka.
Jeg bare dro.
Jeg forlot læreren i strikka vest, dårlig
ånde og kritt på fingrene. Kritt på fingrene var for øvrig det verste jeg
visste, det var verre enn dårlig ånde, og da kan dere tenke dere. Kritt som
gjorde fingrene tørre og stive. Jeg ville at han skulle vaske det av seg, men det gjorde han jo ALDRI. I stedet tørket
han litt av det av seg på den brune bilbuksa og pekte på meg en hvit
krittfinger og ville at jeg skulle svare på et eller annet. Eller forholde meg
til noe.
Så jeg bare dro.
Jeg så ut av vinduet og dro. Noen ganger
dro jeg alene. Men som oftes hadde jeg med meg Den Aller Fineste som satt
på et klasserom i etasjen over. Jeg innbilte meg at han også satt på bakerste
rad på vindusrekka og så ut på akkurat samme himmel som meg. Og tenkte at nå.
Nå drar jeg.
Det som var så innmari fint med å skulke
med Den Aller Fineste var at vi kjente hverandre ut og inn og ville akkurat det
samme når vi skulket. Hele tiden. Det var liksom ikke sånn at jeg stod der og
sparka beskjemmet i grusen og ikke turte se han inn i de innmari fine øynene
hans. Det var liksom ikke sånn som i virkeligheten, hvor jeg ennå ikke hadde
snakket med han. Nei når vi skulka og møttes under de nakne trærne, så stod vi
temmelig tett sammen. Og når jeg foreslo at vi skulle dra og kjøpe skolebrød på
butikken, så smilte han, og da kom de fine smilerynkene rundt øyene hans
tydelig fram. Sa at det var en innmari god ide.
Etter å ha kjøpt skolebrød dro vi
veldig ofte hjem til ham, og jeg kan beskrive det rommet hans i detalj.
Selv om jeg selvfølgelig aldri har vært på rommet til Den Aller Fineste.
Men jeg hadde gått fordi utenfor der noen ganger. Eller, ganske mange ganger
faktisk. Selv om huset hans lå i en blindvei, og det ofte ble litt dumt å bare gå
inn der, og så snu.
Men jeg hadde faktisk en hel del å gjøre i
den blindveien.
Jeg så at gardinene hans var grå og var
jeg heldig var lyset på. Da var han hjemme, inne der, bak de gardinene. Jeg
tenkte meg at midt i rommet måtte det stå et stereoanlegg. Og det var på
det stereoanlegget Den Aller Fineste spilte de Aller Fineste Sangene. Og alle sangene var til MEG.
Slik jeg husker det så snakket vi ikke så
innmari mye der vi satt og spiste skolebrød og hørte på musikk. Men vi satt tett
sammen på senga hans, så tett at jeg kunne kjenne varmen fra låret hans mot
låret mitt. Og foran oss lå hele dagen og ingen krav. Og alt som kunne bli.
En krittfri tilværelse.
Og nå. Temmelig mange år
etter. Uhorvelig mange år etter, hender det at jeg gjør det igjen.
På dager hvor det butter litt i mot. Hvor det er litt for mange krav og litt
for mye pes. Og litt for mange gråe himler mot nakne trær. Da hender det at jeg
snur hodet mot vinduet. Og skulker.
Bare drar ingen steder og alle steder.