Skrivesperre

Tilgi meg trofaste lesere, for jeg har syndet.

Det er en uke siden jeg blogget sist.

Men det har seg nemlig sånn at jeg har skrivesperre. Det skjer ikkeno i knotten som tilsier at verken lykke, magi eller tanker skal komme ut av dette tastaturet. Det er tomt. TOMBOLA!

Det er til å bli stein hakke tullat av, for jeg er jo en sånn som skriver. I tide og utide. Det er min terapi. Jeg blir rett og slett lykkelig av å skrive.

Og det er ikke det at jeg ikke har TENKT på å skrive. Det foregår en kontinuerlig og ganske forvirrende tankeflom opp i huet hvor jeg formulerer setninger eller vurderer tema.

Ta for eksempel kuene jeg kjører forbi hver dag.  De tenker jeg mye på. Det er noe med kuer, spesielt kuer som går. Av og til ser jeg en hel gjeng med kuer på vei over et jorde. Lett slentrende, med jura i fritt fall og drøvtyggende på gress, går de der på rekke og rad.

Jeg lurer på hva de tenker på, der de går? For det er jo ikkeno som skjer i enden av den stien. Det er AKKURAT samme gresstustene der. Men av en eller annen grunn har de bestemt seg for at nå skal de ut og gå.

Eller den gangen da jeg så en ku som stod og kastet lange blikk etter en annen ku, mens den...nettopp: drøvtygde gress.
"Den flørter pinadø", tenkte jeg og holdt på å kjøre i grøfta.

For jeg visste ikke at kuer ble forelsket. Og at de flørter mens de tygger gress. Det var helt ukjent for meg. Men denne kua var beviset på det motsatte. Hun kunne rett og slett ikke ta øynene fra den andre kua.

Lesbelykke i ku-land. Hurra!

Sånne ku-ting er jo vidunderlig og burde skrives om. Men jeg har som sagt skrivesperre og det blir bare tullball.

Jeg skulle også ha skrevet noen ord om hvor lykkelig jeg blir av timene til en av treningsinstruktørene som bruker å piske meg og en hel haug med andre tullinger. Om energien han auser ut i bøtte og spann (Opp til toppen, opp til toppen!), om smilet (Herlig, herlig, herlig!), gemikken (Priceless), kjeftinga ( De som ikke legger på nå, får juling!) og tryglinga( Ikke svikt meg, ikke svikt meg!!)

Jeg burde virkelig skrive om alle de gangene han har redda dagen min, og at sånne som han burde skrives ut på blå resept. Det burde jeg.
Men jeg har som sagt skrivesperre og det blir bare jåss.

Så jeg må bare beklage.

Men ikke gi meg opp, er dere snill. Hver øyeblikk kommer det en blogg her.

Hvert øyeblikk!!

Vær stille, mamma skal tenke

Verden snurrer rundt i et voldsomt tempo for tiden. Og Lykkelica løper rundt og prøver å henge med. Av og til løper jeg i riktig retning, og smokk,smokk smokk, så er saker og ting ordnet. Unger avgårde til skolen i rene klær med gymtøy, skiftetøy og frukt på de rette stedene, møter avholdt med opp til flere lure innspill,  næringsfulle måltider på bordet, meningsfulle samtaler med barna om universets mysterier, en knallhard men forfriskende spinn-time, klesvask til tørk mens jeg kysser mann og barn. OG skriver en føkkings bestselger på kveldstid.

Smokk,smokk, smokk.

Andre dager løper jeg i HELT feil retning og beiner rundt på vidda som en forvirret fjert i en kurvstol.
Opp alt for sent, hvor er brødet, har vi ikke pålegg, nei men i herrens navn! Var det gym i går, uffda!! Hvorfor har du bare en sokk på deg?  Hva gjør denne råtne epleskrotten under sofaen? HVORFOR ER DET IKKE ORDEN PÅ SAKER OG TING HER? Skal vi se, hva skal vi lage til middag som tar under ti minutter å lage, å herregud begynner foreldremøtet nå? Hvor er kaffen min? Jeg vet nå vel ikke hvorfor lyder ikke høres i universet, kan ikke du gå til pappa med alle spørsmålene dine? Hva mener du med at du ikke har gymsko, det er jo tusen joggesko i skapet. Har alle svarte såler??? Absolutt ALLE?? Hvordan er det muuuuuulig? Jada, mamma skal gå og spise nå. 

Det er på sånne dager man bør ta seg en liten timeout. Jeg snakker om verdens beste "stop verden, jeg vil av"-knapp: Meditasjon. Lukke døren igjen, sette seg ned på et stille sted, slukke lyset og slukke tankene. La verden snurre rundt der ute i sitt tempo. Overhøre minstemann og halve nabolaget som står og fniser utenfor døra og sier ting som:

- Hva er det mora di gjør NÅ da?
- Hun tenker! Hun har sånn stund igjen...
- Stund? Hvilken stund, liksom?
- Øh, jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det var eventyrstund.

Og når mamma kommer ut fra sin lille stund, snurrer verden minst like fort, det er en leksesituasjon på kjøkkenet og en krisesituasjon på vaskerommet, og hvor er trommestikkene , og nå vil jeg bestemme hva vi skal se på TVn, åååååh mamma det er URETTFERDIG!!!......Men mamma smiler, ser på den vakre himmelen utenfor og tenker at det ordner seg.

Eventyrstund. Du burde prøve det!

Villdyret har våknet

Jeg hadde skumle planer for hoftene mine i dag. De skulle vekkes til live. Filleristes opp fra de døde.

Noen ville kanskje hevde det var Mission Impossible. Noen er til og med så frekk å påstå at Lykkelica går som en fødeklar ku. Men tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle gjøre ting jeg ikke kan i dag.

Zumba.

Zumba innebærer at man danser. Til heftige rytmer. Fortrinnsvis i takt. Med store deler av kroppen. Deriblant disse hoftene da.

Dette gjør man så sammen med en haug med andre damer. I en sal full av speil. Og i fullt dagslys.

Det er utrolig hvor gal man kan bli.

Man kan trygt si jeg var en smule skeptisk der jeg stod og knødde på bakerste rad, og vurderte alle retrettmuligheter. Musikken settes på og Shakiras heftige rytmer rugger gjennom rommet.

Waka-waka heihå! Jadda!

Instrukøren går rett ned i bred benstilling, vrikker på den veldreide rumpa og forventer at jeg skal gjøre det samme. Lykkelica går ned i bred benstilling, vrikker i vei og tenker at her er det noe riv ruskende gæli. Waka-wakaen har på en måte satt seg fast. Det er ikke et kvidder som fungerer, armene går et sted, bena et helt andre, og hoftene har satt seg fast i revers. De andre går opp, Lykkelica går ned. De andre går til høyre, Lykkelica går til venstre.

- Kom igjen nå, slipp dere løs. Rist på rompa, rist på rompa, hyler instruktøren.

Hvordan i herrens navn skal jeg jokke meg ut av dette, tenker jeg.

Og så skal vi forsyne meg BRØLE også. Mens vi foretar en stammedans uten sidestykke, bena går som trommestikker i gulvet, det meste er i fritt fall og så brøler man som ville dyr.

Jeg late-brøler. Det får da være måte på.... Hva er jeg? En urkvinne liksom?

- Kom igjen! Slipp dere løs. Få det uuuuuuuuut, hyler instruktøren.

Og jeg tenker: What the heck!
Så Lykkelica brøler. Brøler en gang. Brøler to ganger. Registrer at det er deilig å brøle.

Og så skjer det noe. Dagslyset forsvinner. Treningssalen forsvinner. Hoftene går av i hengslene. Takten er på plass. Rompa herjer på. Armene er senioritas. Krøllene fyker veggimellom. Svetten renner. Magen har sneket seg ut mellom toppen og buksa og dirrer lykkelig i frilufta, uten å bli forvist på plass igjen.

Lykkelica har forvandlet seg til Shakira, og danser villdans på de afrikanske steppene. Waka-waka!! For this is Africa!

Villdyret har våket.

Nå er det ikke godt å si hva som kan hende.
Grrrrr....!!!!!

En sommerdag i september

Det er september. Og det er sommer. Veldig forvirrende. Naturen går amok. Men det er av og til veldig deilig når naturen går bananas.

Vi tok båten ut til paradis. Et sted hvor lagunegrønt og himmelblått hav blir splittet i to av en tynn sanddynge.  Dobbel strand. Strand både her og der.

Det er så vakkert at det er til å grine av.

Her er det stille. Helt stille...

Helt til familien Kaos velter inn. Med bratte fjellsider på to kanter blir det ekko av selv den minste lille rap. Noe som ble oppdaget av familien Kaos, ledd av og gjentatt i det uendelige.

Man har det ikke mer gøy, enn det man gjør det til.

Men naturen er tålmodig med oss denne dagen. Den bryr seg ikke om bråket vårt. Havet ligger der blankstille og speiler seg i vannet.....

Jeg vil så gjerne ta magien med meg hjem. Energien i fjellene, roen i sanden, dønningene i havet.

Men jeg får nøye meg med de perfekt formede steinene som ligger der og godgjør seg. Hver gang jeg er der, tar jeg derfor noen med meg hjem.

En vakker dag skal de bli en vannfontene i hagen min.

Vi drar hjem i det solen går ned. Litt roligere. Og litt mer klar for høsten.

Havet altså. Det er noe med det.

Sjekking

Jasså, skal liksom gamlemor snakke om sjekking nå? Gamlemor som har vært sammen med samme mann i hundre år? Som bor på landet, med to barn, stasjonsvogn, sykkelhjelm og en halv gris i fryseren? Ja kanskje ikke en halv gris, men DET ER IKKE POENGET.

Skal JEG komme her og bræke om sjekking?
Ja, det skal jeg faktisk.

Det er mange grunner til at jeg har vært sammen med samme mann i hundre år. De fine blå øynene hans for eksempel. Men la meg nå ikke (nok en gang) spore av her. En av grunnene er også for å slippe å begi meg ut i the twilight-zone, den parallelle virkeligheten og det komplett uforståelige sjekke-universet.

Det har seg nemlig sånn at Gamlemor, til tross for overnevnte hindringer, er blitt sjekket opp. Flere ganger faktisk. Og jeg undrer meg på, noen av de triksene som jeg har blitt utsatt for:

Virker de på noen?

La meg presentere Lykkelicas fem på topp bedritne, men akk så fasinerende, sjekketriks:

5. plassen går til han som i forbifarta sleika meg fra halsen og opp til øret. Veldig tidsbesparende og veldig lite sexy. Hva kan jeg si? Han fikk ikke for innsatsen en gang.

4.plassen gir jeg til stueplanten min som antaster meg i trappa hver dag. Den får ikke vann på en stund, that dirthy old thing!

3. plassen går til en lystig kar på en festival jeg var på nylig. Fullt av pågangsmot og i overstadig godt humør (i utgangspunktet gode egenskaper). Han stod og danset og vrikket på seg ved siden av meg. Plutselig var han helt oppi ansiktet mitt og danset og vrikket. Nå var han riktig i flyten, han rugget og vugget og jokket og herjet på. Akkurat da han var begynt å ta på seg selv besvimte venninna min (trolig av åndenød på grunn av latteranfall ved synet) så vi måtte gå.
Saved by the bell.

2. plassen går til han som stod og slang i en bar for noen år siden. I det han fikk blikk-kontakt kastet han sin fiktive fiskestang og sveivet meg inn som en annen stor-torsk.
Det ble ikke torsk til middag for å si det sånn.....

Men den prestisjetunge 1.plassen går til den ganske så slitne karen som lå og rullet i gresset under samme festival som tidligere nevnt. (Jepp, ble sjekket opp to ganger på samme dag. Verdt å merke seg)

Med to halvfulle øl-glass plassert i hver sin armkrok prøvde han å holde seg oppe ved å lene seg på albuene, og se passe laidback ut. Det var sent på kvelden og Lykkelica var sliten i bena.(Lykkelica er som tidligere nevnt gammel)
 
Så Lykkelica satte seg ned i gresset og det tok ikke lang tid før den slitne karen så monn i sakene. Blikket han sendte meg var til å ta og føle på, men jeg prøvde å fokusere på Sivert på scenen i stedet. I sidesynet ser jeg så at karen nå har begynt å bokstavlig talt ÅLE seg fram mot meg i gresset. Han tror sikkert han gjør det på en type "snikende tiger, skjult drage" måte. Men det er alt annet enn diskret.

Og så er han der, i øret mitt. Samtalen gikk sånn høvelig på dette viset:

Snikende tiger, skjult drage: Er du gift?
Lykkelica: Ja
Snikende tiger, skjult drage: Sa du at du var skilt?
Lykkelica: Nei! Jeg er gift.
Stillhet (bortsett fra at man kan høre at han tenker så det knaker)
Snikende tiger, skjult drage: Er du GODT gift???
Lykkelica: Ja
Ny stillhet.
Snikende tiger, skjult drage: Synd. Jeg var overbevist om at du var min livs kjærlighet....


En stund etter sover snikende tiger, skjult drage i fosterstilling i gresset. Og hans livs kjærlighet gikk hjem med sin livs kjærlighet og takket gudene for at man slipper å måtte begi seg inn i sjekke-helvete med hud og hår.
Hadde trolig mistet forstanden.

Nå er det veldig mange søte sjekkere der ut, det er jeg helt sikker på. De som bare smiler og er seg selv. Jeg hyller dere.
Måtte dere skyte gullfuglen gang på gang......Fortrinnsvis uten åling og vrikking.

Krøllene

Et av de første minnene jeg har, er fra da jeg enda satt i en barnevogn. Jeg husker store rare damer som bøyde seg over meg og lagde uforståelige lyder. Mens de tok på håret mitt. Strøk over håret mitt.

Eller satte hendene sine fast i håret mitt.

Jeg husker jeg ble rasende på dem. Allerede før jeg ante hva alt oppstyret om håret mitt var, hatet jeg oppmerksomheten det fikk.

Man kan vel si håret mitt er varemerket mitt. Et av det første man biter seg merke i, når man møter meg. ”Du veit, ho med de røde krøllene”.

Å, som jeg har hatet de røde krøllene mine.! Nå skal ikke dette bli en sutre-sak. Jeg er jo tross alt ferdig med å sutre. Og jeg vet jo det finnes langt verre ting man kunne ha hatt som varemerke. Digre vorter på nesa, en tredje arm eller rett og slett en ufin personlighet.

Men de krøllene har gjort noe med meg. Og det er først i det siste jeg har skjønt det.

Jeg husker jeg ville ha musefletter da jeg var fem-seks hår. Hadde en venninne med langt lyst hår som ofte danset rundt skuldrene hennes i løse musefletter. Mamma prøvde lenge å prate meg bort fra det. Men jeg gav meg ikke ( da som nå), og til slutt var det bare å lete fram to strikk og la det stå til.

Det så latterlig ut.

For ikke bare har jeg røde krøller, håret er merkbart tykkere på den ene siden enn den andre. Så jeg hadde en liten broccoli dusk på den ene side. Og en fullvokst regnskog på den andre siden.

Noen år senere begynte jeg å føne ut krøllene. Med det resultatet at jeg fikk et fire meter høyt hår. Dette gled for så vidt rett inn i den grusomme åttitallstilen. Men det fikk da være måte på!! Da konfirmasjonsbilde skulle tas måtte fotografen bruke vidvinkel-linse for å i det hele tatt få herligheten med.

To ganger tok jeg antipermanent. Mens absolutt alle andre tok permanent (inkludert faren min, men det er en helt annen traumatisk historie) satt jeg to timer i frisørstolen og fikk greid krøllene ut med stålkam som lagde krater i hodebunnen og med kjemikalier som i dag ville blitt håndtert som spesialavfall.

Og håret ble HELT slett. Det var ikke til å tro! Jeg så ut som ei drukna katt, mamma gråt og bar seg, farmor kjefta og smelte, men jeg var overlykkelig og for og slang med de slette tustene.

Herligheten varte i fire dager. Og den irr-røde persilledusken var på plass igjen. Jeg var stuck med greiene. Til evig tid liksom.

Ungdomsskolen kom og mobbingen kom. Dette måtte jo bare gå sånn. Det er ikke mye man skal skille seg ut før man er offeret. ”Rød hår og fregna , passa når det regna” var den snille varianten. ”Krøllestøgga ”var den litt slemme. De slemmeste variantene har jeg fortrengt.

Men hvor jeg enn gikk, på skolegården, på diskoteket dersom jeg våget meg dit, eller på butikken dersom jeg absolutt måtte, lyste de røde krøllene opp hele området som et skilt som sa ”Freakshow! Freakshow!! Kom og ta”.

Jeg satt mye inne denne tiden.

Videregående kom og jeg begynte langsomt å kvikne til. De verste mobberne gikk på en annen skole enn meg, og nå fikk jeg dritt slengt etter meg bare sånn hver tredje uke. Jeg ble forelska. Veldig forelska. Vi dro på diskotek og drakk oss stup full på ei og ei halv øl. Jeg overhørte drømmeprinsen snakke om meg til kameraten inne på guttedoet.

”Du veit, ho med de stygge røde krøllene.”

Den satt i sikringsboksen, gitt.....

Men på et eller annet tidspunkt snudde dette. Og folk begynte å snakke om krøllene mine i positivt ordelag.

Eller hadde de kanskje hele tiden gjort det, uten at jeg valgte å høre på dem? Var det kanskje bare det at jeg begynte å høre på de rette folka??


Nå er dette hatet mirakuløst borte. Når jeg i dag ser på de røde glansfulle krøllene i speilet kan jeg ikke forstå hvorfor jeg i alle år har valgt å høre på mobberne.

DE TAR JO FEIL,  FOR POKKER!

Hvem velger DU å høre på?