- Så får du finne et nytt forlag, da.
-Kjære deg, det er ikke bare å finne et nytt forlag.
- Det vet jeg. Men det kommer du til å gjøre.
Hun snakker i korte setninger, det er alt hun har pust til. I det siste har hun knapt pust til det heller. Hun har gitt oss som sitter rundt henne, vi som er så heldige å få være hennes nærmeste, klar beskjed om at nå får det være vi som underholder henne. Gjennom et langt vennskap har det vært omvendt. Så jeg nikker og skal til å hjelpe henne på med oksygenmaska igjen, men hun stopper meg. Hun er ikke ferdig å snakke.
- Elin. Boka kommer ut. Men det blir noen ekstrahinder. Se på Landegode der ute. Se på fjellformasjonene. De to første toppene er du over. Men det blir en liten til. Ser du den? Liten og bratt.
Jeg ser og nikker. Tenker inni meg at jeg ikke vet om jeg orker. Ikke nå. Ikke noen gang. Det betyr så lite akkurat nå. Sjelevennen min dør jo! Alt er meningsløst. Hun klemmer hånden min. Ser strengt på meg.
-Boka kommer ut.
- Klart det, sier jeg.
Jeg tar på oksygenmaska igjen og vi sitter litt i denne forunderlige fine stillheten. Hører på vårlydene utenfor, de nærmest insisterer. Som hun. Og med ett kjenner jeg hvor innmari viktig det er at akkurat den boka skal ut.
- Jeg lover å gi den ut, Vibeke. Og den skal være til minne om deg. Jeg lover.
Jeg ser hun blir rørt. Hun klemmer hånden og holder den fast helt til jeg er ferdig å gråte for denne gang. Så sovner hun.
Lenge før jeg begynte å skrive på bok sa hun at jeg kom til å bli forfatter. Jeg ble forfatter.
Lenge før hun ble alvorlig syk sa hun at kom til å dø i mars 2015. Hun døde i mars 2015.
Men fortsatt puster hun på fjæra mi og lar den aldri falle.
