Hull i nesa, hull i hue?

En politiinspektør med piercing i øyebrynet har skapt furorie. Ikke har jeg sett det selv, men hun var vissnok intervjuet på nyhetene i beste sendetid, om en høyst seriøs sak. Men det folk har hengt seg opp i var pynten over øyet.

Det ble tvitret om det og det ble diskutert i omgangskretsen min. Lettere forvirret hører jeg argumenter som:

Det passer seg ikke for en offentlig tjenestemann/kvinne.

Hun mister troverdighet.

Hun må jo gjerne ha piercing, men kunne hun ikke ha tatt den bort når hun skulle intervjues på landsdekkende fjernsyn?

Hva hvis alle skulle holde på sånn? Dommere i retten med grønn hanekam, liksom?

Det er jo stygt jo!

Jeg sitter der og snurrer forsiktig i nesepiercingen min. En offentlig tjenestekvinne. Kommunikasjonsrådgiver for en stor offentlig etat, som kan havne i riksmedia. Men hull i nesa.

Lengselen etter å stikke hull i nesa har bodd i meg siden jeg var lita jente. "Diamant i nesa. Vil ha diamant i nesa." Sang det i meg. Aner ikke hvorfor. Satt og så på bilder av nydelige indiske jenter med nydelige smykker i nesa.

Lysten ble jo selvsagt undertrykt i mange år. Hadde på en måte nok med røde krøller som tiltrakk seg uønsket oppmerksomhet gjennom hele oppveksten og de såre ungdomsåra.
Men etter hvert som selvtilliten vokste sluttet jeg å føne ut krøllene, sluttet å holde kjeft, sluttet å gjemme meg og den egentlige Lykkelica fikk blomstre. Og siste puff i ræva kom da min kjære gav meg en diamant i julegave. En diamant til å ha i nesa. Han kjenner meg godt. Han vet mine innerste ønsker. Og han vet at jeg av og til må ha et spark bak for å få det gjort.

Jeg oppsøkte et sånt der piercing-sted, med svarte vegger og lyden av fire-fem tatoveringer som pågikk. Den gjennompierca dama med gummihanskene hevet ikke et øyebryn da jeg kom inn. Nåla ble besluttsomt tredd i neseboret, tårene spratt, men diamanten glitret.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga var hvor lang tid det tar før hull i nesa gror. Det tar ikke ni uker. Det tar måneder. Så da jeg etter fem måneder var så uheldig å legge meg uten diamanten en kveld, så var hullet grodd igjen morgenen etter.

Et år gikk jeg uten hull i nesa. Tenkte at jeg fikk klare meg uten. Men jeg følte meg innmari naken. Ikke helt meg selv på en måte. Litt mindre Lykkelica.

Så etter et år ga jeg opp og oppsøkte de svarte veggene nok en gang og fikk hullet staket opp, so to speak.

Og det var som å komme hjem. Eller noe.

Og ikke visste jeg at denne lykken i livet kanskje går på troverdigheten min løs. Har ikke tenkt på det en gang. Kan det tenkes at det å ta hull i nesa var hull i hue? At det ikke passer seg å ha dette som offentligkommunikasjonskarrierekvinne?

Jeg spør forsiktig i omgangskretsen. Og får vite at det er helt på grensa.

Du verden.

Jeg blir jo litt sjokka, men også litt fornøyd med å være helt på grensa. Det er jeg jo veldig sjeldent ellers.

Jeg får bare håpe det som er HELE meg overskygger den lille glitrende steinen i nesa dersom den skulle komme i veien for troverdigheten min, eller budskapet mitt.

Jeg satser på det. Det har jo gått fint til nå. For tar du piercingen ut av nesa mi, så tar du diamanten ut av meg.