Nyforelskelsens galskap

Jeg ramla inn på Zumba i dag helt umotivert og nokså tilfeldig selv. Spinn-timen var full grunnet øse-pøse-regn, og dermed stod jeg der i rommet ved siden av, sammen med 38 andre damene som sikkert har vært der MYE mer enn det jeg har.

Zumba.....Hvordan var det nå jeg gjorde det igjen? Jeg husker jo at villdyret i meg våknet sist, og at det involverte hoftene i fritt fall, so to speak.

Mens jeg står der og funderer på hvordan dette nå egentlig var, og om det nå EGENTLIG var gøy, og at hoftene til de andre damene så MYE mer bevegelig ut enn mine, og sånne viktige ting, så kommer han inn.

Han er sikkert ikke en dag over 22 år. Han har på seg fotball-drakt.

Han har sikkert gått feil, tenker jeg.

Men neida! Bak han kommer det som mest sannsynlig er dama hans, og nærmest dytter han over dørstokken. Han hever øyebrynene ørlite når han ser alle damene, men manner seg opp og stiller seg bakerst i fotballdrakten sin og gull-joggeskoa. Det er bare leggbeskytterne som mangler.

Jeg syns allerede synd på han.

"Er det noen som er på Zumba for første gang i dag ??", gauler instruktøren. Han rekker ikke uventet forsiktig opp hånden.

Jeg syns veldig, veldig synd på han.

Jeg lurer på hva i herrens navn det er som foregår her. Hvordan i huleste har han havnet i denne knipa? Svaret blir bare ren gjetning fra min side. Men jeg tror vi har med nyforelskelsens galskap å gjøre.

De har sikkert sittet der på fredagskvelden og stirret hverandre dypt inn i øynene og blitt helt TULLERUSK. Snakket om alt de skal gjøre sammen i fremtiden, om alt de har felles og alt de skal få felles. Det har sikkert vært litt for mye rødvin involvert.

- Vi burde gjøre ALT sammen, har hun sikkert sagt, henført.
- Jah, har han sikkert sukket.
- Vi burde til og med dra på Zumba sammen i morra, har hun sikkert sagt.
- Jah, har han sikkert sukket. Henført.

Ko-ko!

Og dermed har han i dag våknet opp til sitt livs mareritt. Zumba-time med nydama.

Og så setter de latinske rytmene i gang, og damene hiver seg rundt, meg inkludert. Det vrikkes og gnikkes og stønnes og peses. Og på bakerste rad står en ung kar i fotballdrakt og gaper etter luft. Aldri har jeg sett en mann, så sjokkert. NOENSINNE.

Jeg holder et øye med den arme skapningen i sidesynet, og lurer på hva som foregår oppi hodet på han nå. Svaret blir bare ren gjetning fra min side. Men jeg tror han tenker at han han har havnet i en annen verden. En helt annen dimensjon, rett og slett. Og at det som skjer på denne planeten ikke kunne være mer fremmed eller skremmende for han, enn om han landet på en planet hvor firehodede biller vandret rundt.

Nydama dytter borti han, før hun jokker seg videre, og han tar seg sammen, trekker pusten dypt, og begir seg ut i noe som mer ligner på en svært treg vals, enn zumba. Og vi er bare i oppvarmingen.

Det blir en lang time for den nyforelskede forballspilleren.

Av og til blir han bare stående rett opp og ned, og stirre. Som regel skjer dette når det vrikkes som mest intenst på rumpa. Andre ganger ler han hysterisk. Dette skjer som regel når han prøver å holde følge i de raske partiene over gulvet. Atter andre ganger ser jeg han i den svært trege valsen, mens han etter beste evne prøver å få hoftene i bevegelse.

Ingen kan beskylde han for å ikke prøve. Han holder ut. Gjennom salsa. Gjennom samba. Og gjennom mereque. Han blir der ved sin kjæres side. Han løper ikke hylende og skrikende ut derfra.

Det er så romantisk at det er til å grine av. Større heltedåd skal man lete lenge etter. Det burde lages filmer om sånne som han.
Men det får klare seg med dette blogginnlegget.

Jeg håper de lever lykkelige ever after, og får en hel haug med små zumba-barn.

Og ett og annet vals-barn også.

Det lille lyset

Av og til er man så heldig at man møter på mennesker som lyser tilværelsen så mye opp, at de må være kommet fra et helt spesielt sted.

Jeg er så heldig å ha flere sånne lys rundt meg. De varmer så godt:-)

Dette er en hyllest til ei av dem:

Det lille lyset

Bortenfor måne

og vestenfor tid

Satt det lille lyset og skinte så blid

Så lystrålene sine glitre i stein

Smelte is

Og funkle i regn

Bortenfor lover

og vestenfor krav

Tenkte det lille lyset : Så lett det er

Å leke med lys

Å duppe lykkelig i det evige hav

Bortenfor evighet

og vestenfor mas

Så lyset på menneskene og tenkte så klart

Skal jeg vokse meg stor og

reise igjen?

Allerede nå? Allerede, så snart?

Så det kysset sin stein

og pakket sin sekk

og regnet det gråt, da lyset dro vekk

Men menneskene samlet seg og så mot sol

Bortenfor kjærlighetens evige skjær

Og nå er lyset her

Vienna State of Mind

Lykkelica har vært ute i den store verden. Og blitt frelst.

Forundret har jeg sett på godt voksne mennesker snike i check-in-køen,  foran slitne foreldre med gråtende barn, som det var det mest selvfølgelige i verden.

Med interesse har jeg i smug tittet på ungdom iført vikinghjelmer og norske flagg, bare fordi de skal en svipptur til utlandet.

Smådum har jeg forlatt winderwonderland og snøstorm iført boblejakke, for å lande i 17 grader og sol noen timer etter. Fortsatt iført boblejakken.

Med et smil har jeg latt meg lure av en drosjesjåfør i Dolce Gabbana-t-skjorte og wonderbaun, men jeg fikk meg da en fin sightseeing i Wien på kjøpet.

Lettere sjokkert har jeg stirret på bygg etter bygg, med utskjæringer, tårn, gulldekor, karnapper, rosetter og det som måtte finnes av glitter og stas.

Hjemme, der jeg kommer fra, syns vi at vi har pyntet litt ekstra hvis vi slenger på noen ekstra fine sprosser på vinduene, setter inn en dobbeldør i inngangspartiet i stedet for en enkel dør, eller plasserer en liten fontene med pip-piper på i hagen.

I Wien er de på et litt annet nivå, kan man si.

Den ene bygningen etter den andre, den ene større og mer storslagen enn den andre. Etter første spaserturen i den gamle delen av denne kulturelle høyborgen, byen som har fostret fram verden største komponister, og verdens største tenkere, er jeg helt av i haka av all måpingen, og har kink i nakken av å kikke opp på himmelhvelvinger, tårn og statuer. Med så mange detaljer at man blir helt matt.

Men det er ett tårn ruver høyere enn alle andre. Det ruver så høyt, at det virker som om det prøver å nå opp til Gud. Tårnet til Stephansdom, en av verdens vakreste katedraler.

Når man står utenfor dette voldsverket av en steinbygning, blir man bitteliten. Man tenker på de hodene som på 1100-tallet (dette var før datamaskiner, dere!) har klart å tenke ut hvordan man sånn rent praktisk bygger en slik bygning. Man tenker på alle menneskene som hugget stein etter stein, dag ut og dag inn, til denne bygningen.

Og man tenker på den sterke gudstroen som må ha drevet dem.

Men det er når man går inn katedralen, at de store følelsene kommer.



Solen strømmer inn igjennom de høye middelalderviduene og flomlegger vakre og forgylte altertavler. Enorme søyler ender i gotiske hvelv, dekorert med hele 77 statuer fra en svunnen tid.

De sjakkrutete flisene på gulvet er bankpolerte etter alle menneskene som har gått her i samme ærefrykt som meg. Det er nesten ikke mulig å oppholde seg i slike omgivelser uten å tenke på de store ting, de altoppslukende spørsmålene, den store kraften. Snikende godt voksne og vikingkledde ungdommer blir bare fjerne minner.

Selv en ateist må da bli pittelitt religiøs? Og det var kanskje hele poenget?