Lystid

De sier at vi er midt inne i mørketida nå. Men jeg tror det er øyet som ser.

Jeg ser for eksempel stort sett bare lys. Og farger.

Jeg ser at de glitrer i øynene på guttene mine når de tenker på adventstund, og adventspakker, og jula.

Jeg ser måneskinnet.

Jeg ser snøkrystallene.

Jeg ser at fjellene blir farget rosa av den lave sola.

Jeg ser blåtimen.

Jeg ser adventsstjerner, lyslenker og juletrelys.

Jeg ser tente lys.

Jeg ser røde kinn.

Jeg ser stjernene, tenk enda så mørkt det er, og så langt unna de er. Så ser jeg stjerneskinn.

Jeg ser engler.

Jeg ser himmelen med knallsterke farger som ikke går an å beskrive om jeg så hadde en billion ord.

Himmel og hav!

Mørketid eller lystid? Det er øyet som ser.

Ha en god og lysfylt helg!



Hjertemedisin for urteit mamma

Det er bare å innrømme det. Av og til er jeg skikkelig urteit som mamma. Jeg kan for eksempel i enkelte situasjoner glemme at det er jeg som er den voksen og vel så det, og bli skikkelig barnslig. Bruke svært upedagogiske argumenter.

"Fordi jeg sier det", er en gjenganger.

"Sånn er det bare"

" Kan ikke du gå og plage pappa med alle spørsmålene dine?"

Det burde selvsagt være ulovlig. Å bæsje på leggen som mamma. Man burde fått bøter og skriftlige advarsler. Kongen burde blitt underrettet. Minst.

Likevel, på et eller annet vis, klarer disse to gullene av noen gutter jeg har, å leve med den til tider dysfunksjonelle mammaen sin, og til og med elske henne over alt på jord.

Snakk om magi!

Jeg er mest urteit mamma tidlig om morgenen og rett for middag. De var ikke gamle nurkene før de skjønte at da var det best å ligge lavt i terrenget. Jeg har geniale barn, pussig nok.

Når så minstemann, som vanligvis må dras opp av senga hver eneste skoledag, står lys våken inne på soverommet en LØRDAGS morgen klokken KVART PÅ SYV, og babler om et eller annet, så skjer det altså. Lykkelica blir urteit mamma og sier:

- Gå og legg deg! Det er lørdag!
- Jammen mamma! Jeg har jo dekt på frokost til oss.

Dette er jo innmari søtt. Men det søte glir ikke inn denne lørdags morgenen. Sånn er det å være urteit.

-Jammen, det er jo alt for tidlig jo!! Det er jo lørdag. Mamma vil sove!

Sier den urteite mammaen.

Mamma vil sove. Har du hørt på tåpskap??? Men blir lillegullet lei seg? Neida. Han sier at han kan godt vente litt, han. Og går stille opp for å vente.

Heldigvis skjer det noe under krøllene. Det begynner å synke inn. Han har dekt på bordet. Han sitter der oppe og venter. Kom deg opp, ditt naut! Kom deg opp!!!

Og med en anstrengelse uten sidestykke klarer jeg å hive meg ut av senga, suble opp trappa samt registrere at det er føkkings mørkt ute. Et uvær av en mamma kommer forvirret inn på kjøkkenet. Der er det dekt på med kopper og fat. Et brød har blitt maltraktert på ubeskrivelig vis, men jeg aner spor av brødskiver. En ost. En østehøvel. Spekepølse, for det er mistegullet så glad i. Tørkerull i fall vi griser, og det gjør jo den urteite mammaen stadig vekk.

Jeg koker kaffe og tenner stearinlys mens minstemann skravler i vei. At han hadde diskutert dette med storebroren og at de kom fram til at vi burde begynne å ha fellesfrokost i helgene. For det er så innmari koselig. Men at storebroren og pappaen kanskje skal få sove litt lengre i dag, for det er jo tross alt veldig tidlig.

-Ikke sant, mamma?
-Det er veldig, sant, vennen min, sier mamma som nå kjenner at kaffen begynner å virke.
-Vi kan vel kose oss bare oss to, ikke sant mamma?
- Det er veldig sant, vennen min.

Mamma spiser ødelagt brød med ost, minstemann spiser ødelagt brød med spekepølse, og skravla går i ett. Den urteite mammaen tenker at det er jammen mye han får sagt på kort tid, men sier ingenting. Heldigvis.

- Skal jeg kanskje synge en sang til deg mamma?
- Det kan du jo gjøre, sier mamma.

Og med klokkeklar stemme begynner så minstemann å synge nordnorsk julesalme for mammaen sin. Mens natta går over til himmelblå farge utenfor kjøkkenvinduet. Og mamma tenker på hvor teit det går an å bli. Som nesten gikk glipp av dette for noe så trivielt som litt søvn.

Og tårene strømmer nedover kinnet på den urteite mammaen.

- Hvorfor gråter du mamma, sier minstemann noe forundet.
- Jeg gråter fordi det var så veldig,veldig fint alt dette, sier mammaen.

Den gutten er min hjertemedisin.


http://www.youtube.com/watch?v=kAMXuk4TQ4E

Jule-elging

Det er ikke til å stikke under en stol, eller en hvilken som helst krakk for den saks skyld.

Jula er i ferd med å elge seg inn på kjerringa.

Før i tiden, da har jeg hørt rykter om at julekvelden kom på kjerringa.
Eller var det kjerringa som kom på julekvelden?

Ja, jeg vet ikke helt hvordan det var, men jeg vil tror det var langt vanskeligere å la seg bli overrasket av jula før i tiden, enn det er nå.

For nå kryper den inn på deg fra alle kanter, som en selskapsyk og klåfingret Rune Rudberg. Reklamesnutter for juleferdigpizza på TV (som er akkurat like uspiselig i jula som ellers), bilder av mennesker i nissedrakter og malplassert skjegg i hundre millioner annonseinnsmekk i avisen (Og la oss nå være ærlige her, det er jo kun Julenissen som kler nissedrakten) og man kan jo ikke en besøke en uskyldig blogg en gang, før Jinglebell kauker i bakgrunnen.

Så Direktøren har tatt hintet og funnet fram listene. Til Assisterende direktørs Mannens store skrekk.

Liste over Lykkelicas julelister:

Sjekkliste adventsbelysning
Denne kom etter en lei affære en sen nattetime 30. november 1999 da Assisterende direktør Mannen hadde frosset av seg fire fingre og tre tær etter å ha spikret opp julelenke ute i frosten. Som viste seg å ikke virke. Hurra liksom.

Julegaveliste
Med budsjett. Og ideelt sett en uttenkt plan for hva man skal kjøpe til hvem. Dette er i hvert fall planen. Foreløpig står det en hel haug med navn på denne lista, etterfulgt av en hel haug med spørsmålstegn. Jeg regner med at inspirasjonen kommer når jeg beiner rundt i overfylte butikker.

Right..........

Gjøremålsliste
Ja jeg vasker ikke vegger og tak altså! For det er helt ulogisk å gjøre i mørketiden, da er det vel ingen som ser skiten? Så det skal jeg gjøre til våren.

Nettopp.

Hvilket var akkurat samme plan forrige jul, men da våren kom ble det på en måte veldig ulogisk å bruke tiden inne på å vaske. Jeg tar det til jul, tenkte jeg. Og syns jeg var tilnærmet genial.

Men altså. Selv om ikke vegger og tak skal vaskes, så er det jo litt å gjøre til jul. Dette prøver Assisterende direktør Mannen å fortrenge i det lengste. Derfor var det med stor glede jeg for ett par år siden oppdaget at han hadde ført opp et punkt på lista, på selveste lillejulaften. De kronglete blokkbokstavene hans var ikke til å ta feil av, her hadde faktisk Assisterende direktør Mannen tatt grep og ført opp et viktig punkt på lista. Jeg ble stående litt på avstand og dvele over dette en liten stund.

Etter så mange år, så mye latterliggjøring av listene mine, så hadde det altså sunket inn. Det viser at det nytter, at man aldri skal miste troen på at en selv en gammel hund kan lære seg å sitte.

Tenkte Lykkelica.

Det var nesten så Lykkelica hørte englesang da hun med forsiktige skritt gikk bort for å ta sin kjæres viktige punkt i øyesyn.Hva kunne det være for noe viktig jeg hadde glemt og som han så hensynsfullt hadde tenkt på og ført opp? Og der, rett etter Lykkelicas egne "stryk duker" og "pynt juletre" stod det:

Gå på do

Morgenstund med en sånn der ungdom

I en alder av 17 år ble jeg den heldige vinner av en atpåklatt i familien. Lilleprinsesse slæsh Lillesøs kom til verden og hun skjønte med en gang at hun var universets midtpunkt.

Siden har hun snurret meg rundt lillefingeren.

Nå speklurer jeg på om det muligens har skjedd en liten feilkobling mellom hennes tidsregning og min tidsregning. Kan det være at vi lever i parallelle univers? Sånn tidsmessig?

Sånn som i morges for eksempel. Lykkelica er på besøk hos Lillesøs ute i den store verden. Lillesøs er veldig student. Det ser man for eksempel på størrelsen på oppvasken. Lykkelica er ikke bare på besøk hos lilleprinsessa, hun er også viktig karrierekvinne....eller i hvertfall karrierekvinne. Og skal opp neste dag i viktig møte.

Lykkelica forteller lilleskatten at hun bør være et visst sted i den store verden kl 8. Lillesøs syns det virker som en utmerket ide, og skal jammen være med storesøs på bussen i dette ukjente landskapet, og på den måten komme oppsiktsvekkende tidlig inn inn på lesesalen.

Det storesøs ikke vet er at Lillesøs aldri har vært oppe før kl 8. Noen sinne. Det har nok hendt hun har gått og lagt seg kl 8. Men det er noe helt annet enn å stå opp.

Følgende skjer:

Kl 06:45: Lykkelica står opp og dusjer

Kl 07:15 Lykkelica vekker Lillesøs. Det kommer merkelige grynt fra senga.

Kl 07:20 Lykkelica fører en samtale med Lillesøs, som blant annet dreier seg om hva klokka er og sånn. Lillesøs svarer og virker ved sans og samling.

Kl 07:30: Lykkelica fisker fram en kaffekopp fra en haug med oppvask, vasker den og drikker kaffe. I sidesynet registrer hun at et uvær av et menneske har gått inn på badet. Dette må være lilleprinsessa, men lilleprinsessa er svært ulik seg selv denne morgenen.
"Hun skal vel ikke dusje da siden vi ha så dårlig tid", tenker Lykkelica. Kanskje studenter bare skvetter vann i ansikter og drar? Muligens bruker de sågar tørrshampo også. Hvem vet??? Verden er i ferd med å bli et forunderlig sted.

Kl 07:40 Lykkelica registrerer til sin store skrekk at noen er i dusjen. Fem minutter før bussen går.

Og der blir lilleprinsessa i en time.

Lykkelica er fanget. I en studentleilighet på ukjent sted, med et busstopp til den store verden på ukjent sted.

Passe laidback kommer hun ut fra badet en time etter og blir møtt av et hysterisk kvinnfolk som står og kaver med armene og stotrer noe om klokka.

- Hæ? Er klokka over halv ni? Hvordan skjedde det liksom???

Parallelle univers. Det kan ikke være noen annen forklaring.

Etter dette skjer det mye i et forrykende tempo. Sko fyker veggimellom, risengrynsgrøt blir hevet i sekken ( Ikke spør, tror det har noe med studentlivet å gjøre), og etter en liten leteaksjon etter nøkler og andre nødvendigheter er vi ute.

I pissregn.

- Busstoppet er vel like ved? spør Lykkelica
- Eh....Vi har dårlig tid, sier Lillesøs.

Dårlig tegn. Svært dårlig tegn.

Dermed starter en løpetur gjennom skog og mark. Jeg tuller ikke.  Over stein og tuer, gjennom granskog og myrer belagt av kilometer med sleipglatte plankestier. Lillesøs må ha i hvert fall 30 cm lengre ben enn Lykkelica, for hun går litt hurtig, og Lykkelica småløper. Småtripper. På en veldig uelegant måte i litt for glatte sko og med veska dinglende skogimellom. Holder på å gå på ræva så det synger etter, men tar seg inn igjen. Nok en gang på en ganske uelegant måte.

Avbala og svett rekker vi bussen med et nødskrik.

Et nødskrik som kommer dypt nede fra Lykkelicas strupe.