Det ondes kontor

Et sted. På et temmelig hemmelig sted. Sitter det noen menn i mørke dresser og mafiaboss-hatter. Ja, det sitter sikkert en og annen kvinne der også. Med figursydd drakt og altfor høye hæler. Og altfor lange ben og altfor smal midje.

De fleste vet ikke om dette byrået eller måten de opererer på. Det er bare et fåtall personer i Norge som vet om dem og hvor de befinner seg. Jens vet nok. Trolig Jonas også. Men ikke Siv. Det ville være å gå for langt. Det skulle tatt seg ut om Siv fikk nyss i dette og med alvorlig mine og dyp hake snakke om hvor veldig veldig skuffa hun var over at regjering ikke har klart å eliminere dem enda.

Noe mener de befinner seg i utlandet, det spekuleres i ulike verdensdeler. Andre mener de har tilholdssted i tjukkeste Oslo. Ingen som vet. Bortsett fra Jens og Jonas.

Selv om du ikke vet om dem så har du garantert følt terroren deres på kroppen.

Ja for de er slemme. Skikkelig slemme. Det er derfor de damene i dette byrået har så smale midjer. De gjør ikke annet enn å legge skumle planer. Spiser aldri. I hvertfall ikke potetgull og sjokolade.

De driver en snikende form for terror. Ikke en som involver bomber og slikt, men en psykisk terror som kan slå ut en hel familie, ja sågar en hel befolkning hvis de klarer å stokke korta rett.

Det ondes kontor jobber med innpakkingsemballasje.

De har spesialisert seg på en særegen teknikk som å går ut på å først vakumpakke en hvilket som helst ufarlig ting, som for eksempel en tannbørste, for deretter sveise sammen det som er en virkelig tykk og steinhard plast. Så steinhard at det ikke lar seg gjøre å klippe opp faenskapen med en ordinær saks engang, man må bruke små motorsager.

De har tatt utgangspunkt i ordinært håndverksutstyr, som skruer, i sin søken etter ondskap, og så videreutviklet det til å gjelde skruer så små, umulige og skjeldne at det ikke fins ett skrujern i hele føkkings boden eller verden som passer til skruene. Og disse skruene bruker de når de skal pakke inn leker som gis til unger midt i sin verste trassalder.

Det er grusomt slemt.

Og veldig effektfullt. Tenk deg julaften et sted med mor, far og barn. Pjokken (3) har endelig fått det der toget han ønsket seg så veldig, den med seks blanke vogner bak. Og da er det klart at toget må pakkes opp med en eneste gang. Så mor tar seg en ekstra sup likør mens hun vinker gutten til seg for å ordne saken, og møter da på denne sveisede plastpakken. Hun prøver å rive opp og knekker tre negler.  Tar seg en sup likør. Pjokken er alt annet enn stille og tålmodig. Han hopper opp og ned. Opp og ned. Og roper på toget . Hun finner fram saksa. Ødelegger saksa.
Det er på dette stadiet far griper inn. Allerede før han har fått opp den sammensveisede dritharde plast-saken med den lille motorsaga, har han brillene på skjeve og svette i panna. Pjokken tramper i gulvet og roper på toget sitt. Mor lokker med sjokolade. Pjokken spiser, får fornyet energi og begynner å bælje.

På et eller annet tidspunkt er plastemballasjen omsider herpa og toget står merkelig stødig på en liten plattform av noe slag. Det er da de oppdager at den er skrudd sammen med 150 små skruer.
Og noe dør litt inne i mor og far.
Pjokken er illrød i toppen av hylingen og far er svett under armene og beordrer mor med ganske krass stemme å hente skrujern i boden, det minste hun kan finne.
Ja, men dere vet. Det finnes jo ikke et skrujern i hele føkkings boden eller verden som passer til de skruene.
Så mens pjokken får valium i rødbrus, og mor drikker rett fra likørflaska, ligger far tvekroket over toget og dirker opp 150 skruer med tuppen av en ødelagt saks. På julekvelden!!

Det er terror det!

Og de har det gøy på vår bekostning også, vettu. Her om dagen hadde jeg terroren på besøk igjen. Den lirket seg innpå meg et svakt øyeblikk, en dag som var mer grå enn det som vanlig er, la oss bare si det sånn at jeg i utgangspunktet jobbet hardt med å se positivt på de fleste situasjoner den dagen.

Jeg skulle ikke annet enn å sette på oppvaskmaskinen. Jeg hadde ikke ventet et terrorangrep.  Men så kom oppvaskmiddelet i en ny pakning. Som var... ja dere vet. Umulig å åpne. Og jeg skadet meg ganske stygt på ordinær papp limt usannsynlig hardt sammen. I hverfall skadet jeg meg litt. Ja, jeg fikk et rødt merke. Ikke så stort, men vondt.

Verre var det med psyken. Ja, for jeg var faktisk så sinna der på kjøkkenet, en vanlig tirsdag ettermiddag, at hadde jeg vært en lemen så hadde jeg vært død nå. DØD.

Det var sikkert det de ville. Disse slemmingene på Det ondes kontor. Og da jeg utslitt satt og pustet ved kjøkkenbordet og så på restene av det som en gang hadde vært en oppvaskmaskin-emballasje så ser jeg en bitteliten skrift øverst i høyre hjørne. Så liten at jeg måtte helt nært for å se. Der stod det:

"Enkel å åpne"

Og da. Akkurat da, kunne jeg HELT TYDELIG høre den onde latteren til hun derre med den smale midja på Det ondes kontor.

Lykkekrøllen

Det er mange kriser som kan snuble inn i livet til en liten gutt, på for eksempel 9 år.

Det spesialbygde Star Wars-legoskipet som på magisk vis kan konverteres til en fullverdig tanks alt ettersom, kan komme til å falle i gulvet og gå i tusen knas.

Bortelaget kan komme til å vinne på hjemmebane, når alle de fineste jentene står og ser på.

Man kan komme til å tenke på noen sin søte snille hund som døde.

Man kan bli tvunget til å skrive en historie på en hel A4 side om "Hva jeg gjorde i juleferien" og så når man har skrevet tre linjer oppdage at man er HELT ferdig. Faktisk helt tom. Det var ikke en dritt mer som skjedde den jula, liksom. Og fortsatt har man 17 linjer igjen på arket.

Dette kan være tøffe tak. Da er det godt man har sine metoder. Noen fungerer bedre enn andre.
Raseri er forståelig, men ganske bråkete.
Tårer som faktisk spruter ut som en lekk hageslange er hjerteskjærende, men trolig noe som funker.
Furting er plagsomt og langvarig og har kanskje minst effekt av alt.

Men den mest sjarmerende metoden min niåring har, er en han har funnet på helt av seg selv. Lykkekrøllen.

Det er skandale, men jeg husker ikke i hvilken situasjon den dukket opp. Men han var ganske liten og satt på fanget mitt, og rotet i håret, satte fingrene fast i urskogen, slik de fleste som nærmer seg håret mitt gjør. Og så plutselig, er det en enkelt krøll som får ekstra oppmerksomhet.

"Det der, mamma, det der tror jeg jammen er lykkekrøllen min", sa han og snurret rundt på den en stund til. Lykkekrøllen har en eneste, men svært viktig funksjon, forteller han. Når han snurrer rundt på den, det kan ta minutter eller det kan ta sekunder, men så plutselig blir alt mye bedre.

Dagen etter sjekket han håret. Mamma hadde dusjet, men joda, Lykkekrøllen var fortsatt intakt. Den sitter på venstre side, rett bak øret, han har lykkekrøllens eksakte posisjon innprenta i sitt indre kart.

Når lykkekrøllen er påkrevet nytter det for eksempel ikke at man står midt en brøddeig. Eller i en telefon. Da må mamma bare sette seg ned, la gutten krype opp på fanget, kjenne at han legger kinnet mot skulderen mens hånden snurrer på lykkekrøllen. Det tar den tiden det tar. Av og til skravler han hull i huet på meg mens han snurrer. Andre ganger er han helt stille. Som regel syns mamma at det tar for kort tid, selv om hun har brøddeig som stivner på hendene. Det magiske er nemlig at Lykkekrøllen virker på mammaen også. Alt blir plutselig bedre etter en sånn stund.

Jeg merker at det går lengre og lengre tid mellom hver gang Lykkekrøllen er påkrevd. Jeg vet at en dag kommer Lykkekrøllen til å være overflødig i minstemanns liv. Den kommer nok alltid til å være et godt minne, et minne han til og med tar med seg resten av livet. Men på et eller annet tidspunkt kommer han til å ty til andre metoder.

Vi mennesker gjør det når vi vokser til. Tyr til andre metoder når livet suger. Av en eller annen grunn.  Hvorfor har så mange voksne sluttet å krype opp i fanget på den beste i verden, legge hodet mot skulderen på vedkommende og lukke øynene til det hele går over?

Vi kan alle lage vår egen lykkekrøll.