Vienna State of Mind

Lykkelica har vært ute i den store verden. Og blitt frelst.

Forundret har jeg sett på godt voksne mennesker snike i check-in-køen,  foran slitne foreldre med gråtende barn, som det var det mest selvfølgelige i verden.

Med interesse har jeg i smug tittet på ungdom iført vikinghjelmer og norske flagg, bare fordi de skal en svipptur til utlandet.

Smådum har jeg forlatt winderwonderland og snøstorm iført boblejakke, for å lande i 17 grader og sol noen timer etter. Fortsatt iført boblejakken.

Med et smil har jeg latt meg lure av en drosjesjåfør i Dolce Gabbana-t-skjorte og wonderbaun, men jeg fikk meg da en fin sightseeing i Wien på kjøpet.

Lettere sjokkert har jeg stirret på bygg etter bygg, med utskjæringer, tårn, gulldekor, karnapper, rosetter og det som måtte finnes av glitter og stas.

Hjemme, der jeg kommer fra, syns vi at vi har pyntet litt ekstra hvis vi slenger på noen ekstra fine sprosser på vinduene, setter inn en dobbeldør i inngangspartiet i stedet for en enkel dør, eller plasserer en liten fontene med pip-piper på i hagen.

I Wien er de på et litt annet nivå, kan man si.

Den ene bygningen etter den andre, den ene større og mer storslagen enn den andre. Etter første spaserturen i den gamle delen av denne kulturelle høyborgen, byen som har fostret fram verden største komponister, og verdens største tenkere, er jeg helt av i haka av all måpingen, og har kink i nakken av å kikke opp på himmelhvelvinger, tårn og statuer. Med så mange detaljer at man blir helt matt.

Men det er ett tårn ruver høyere enn alle andre. Det ruver så høyt, at det virker som om det prøver å nå opp til Gud. Tårnet til Stephansdom, en av verdens vakreste katedraler.

Når man står utenfor dette voldsverket av en steinbygning, blir man bitteliten. Man tenker på de hodene som på 1100-tallet (dette var før datamaskiner, dere!) har klart å tenke ut hvordan man sånn rent praktisk bygger en slik bygning. Man tenker på alle menneskene som hugget stein etter stein, dag ut og dag inn, til denne bygningen.

Og man tenker på den sterke gudstroen som må ha drevet dem.

Men det er når man går inn katedralen, at de store følelsene kommer.



Solen strømmer inn igjennom de høye middelalderviduene og flomlegger vakre og forgylte altertavler. Enorme søyler ender i gotiske hvelv, dekorert med hele 77 statuer fra en svunnen tid.

De sjakkrutete flisene på gulvet er bankpolerte etter alle menneskene som har gått her i samme ærefrykt som meg. Det er nesten ikke mulig å oppholde seg i slike omgivelser uten å tenke på de store ting, de altoppslukende spørsmålene, den store kraften. Snikende godt voksne og vikingkledde ungdommer blir bare fjerne minner.

Selv en ateist må da bli pittelitt religiøs? Og det var kanskje hele poenget?