Søndagsro

Noen ganger er det som alt i naturen maner til stillhet og ro.

I det siste har det vært lenge mellom dagene hvor naturen tar sin egen lille "eventyrstund". I stedet har det vært storm etter storm etter storm, og man får til slutt bare lyst til å gi hele naturen en aldri så liten dose valium intravenøst.


Men i dag er en slik dag hvor naturen kuler'n og maner til stillhet og ro.

Er man så lur at man på en slik dag kler på seg et tonn med klær, overser den sorte himmelen, og går ut, så blir en slik tur rene meditasjonen.

Tar man i tillegg med seg en klok elleveåring, får man i pose og sekk. Mediasjon OG en elleveårings perspektiver på livet. Mens snøen knitrer under skoene diskuterer vi hvem eller hva Gud er, vennskap, hvordan dyrene tenker, naturvern og science fiction. Intet mindre.

På veien møter vi en annen mamma med sin sønn, mange år eldre enn min elleveåring. Ute på sin egen magiske tur.

Vi blir enige om at store gutter ALLTID kan gå på sånne turer med mammaen sin. Sånne magiske stunder blir man aldri for stor for.

Aldri.

Kaos-teorien

Jeg er et ordensmenneske. Likevel skjer det gjentatte ganger hendelser som kan brukes til å bestride dette faktum.

Slike hendelser skjer særlig ofte når jeg skal lage middag.

Denne uken har jeg klart å gråte meg til en middagsplan i familien. Det måtte ufine metoder til. På Assisterende direktør Mannen måtte jeg bruke tvang. (Nå har du med å hoste opp et par middagsforslag, og det skal IKKE være verken pølse eller pizza, ellers får du med meg å bestille!!!)

På ungene måtte jeg bruke en enda mer ufin metode: Påtatt likegyldighet.

Eldstegutt: Hva skal vi ha til middag, mamma?
Mamma: Vet ikke. Bryr meg ikke. Brødskiver kanskje?
Eldstemann: BRØDSKIVER??? På en søndag???
Mamma: Kan vi vel? Bryr meg ikke. Finn på noe selv.

Før jeg visste ordet av det hadde eldstemann ført opp to gode middagsforslag på den glisne lista.

Variert og næringsriktig er middagsplanen også. Fisk to ganger. Frukt og grønt og greier. Veldig Statens Ernæringsråd-aktig.

Dermed ble det gjort innkjøp for hele uka på mandag. Veldig tidsbesparende, økonomisk og systematisk (bortsett fra alle de tingene vi glemte å kjøpe, men pyttsann!)

Alt skulle derfor være timet og tilrettelagt for et ORDENSMENNESKE som meg, å lage sunn og næringsrik middag på 50 minutter, før kulturskole og karate og fandens oldemor.

Men oppsann!!! Så var kjøkkenet katastrofeområde. Full oppsvaskmaskin med skitne kopper, full oppvaskbenk og et saftglass som hadde eksplodert ut over kjøkkenbordet.

Det er da merkelig at et ordensmenneske kan finne på å forlate kjøkkenet i denne tilstanden? Ville det ikke vært mye lurere å sette på maskinen med en gang den var full og så tømme den om kvelden?

Ville ikke det være sånn et ordensmenneske ville ha gjort det?

OK, Assisterende Direktør Mannen tar grep om saft-eksplosjonen og Lykkelica stabler ting sammen på kjøkkenbenken slik at hun finner et pitte lite hull hun kan lage middag i. Skreller potet til den hjemmelaga potetmosen. Glemmer å fjerne skrellet fra kjøkkenvasken, men nevnte jeg at det var snakk om HJEMMELAGET potetmos????
Sånn som ordensmennesker får tid til å lage før kulturskole og karate og fandens oldemor?

Setter potetene på kok og finner frem smør og mel, griser mel utover den pittelille hullet jeg skal lage middag i, leter etter kopptua, finner den sammen med potetskrellet i kjøkkenvasken (huffda!)
Lager bruning til den hjemmelaga brunsausen, kommer på at grønnsakene skulle vært skjært opp og satt på kok for lenge siden(auda!) men nevnte jeg at det var snakk HJEMMELAGA brunsaus?
Sånn som ordnensmennesker får tid til å lage før kulturskole og karate og fandens oldemor?

Det er på dette tidspunktet, sånn rett før potetene koker over, og sausen klumper seg til, at blodsukkeret begynner å bli faretruende lavt, og Lykkelica går til angrep på sjokoladen i skuffen (kremt!) for å i det hele tatt overleve den kjernesunne og nøye planlagte middagslagingen.

Så når familien samler seg rundt middagsbordet midt i en KRIGSONE av et kjøkken, og har nøyaktig tretten og et halvt minutt på seg til å fortære denne hjemmelaga herligheten, før kulturskole og karate og fandens oldemor, så kan man jo spørre seg hvordan det hadde gått dersom det ikke var et ORDENSMENNESKE som stod for middagen.......

Dere får ha meg unnskyldt, men nå tror jeg at jeg skal gå og ta meg en "eventyrstund".

Høy puls

Jeg har fått meg pulsklokke.

Jeg vet.

Det er skikkelig nerdete. Veldig Petter Northug. Og i overkant navlebeskuende.

Men denne lille rosa saken har allerede voldt meg mye frustrasjon og mye glede. Folk som ikke er like treningsnerdete som meg, forstår ikke dette. Mannen min for eksempel. Som har gitt meg denne pulsklokka.

Han visste nok ikke hva han gjorde.

Den eneste som forstår meg i min nære omgangskrets (hvis vi ser bort fra Petter Northug) er broren min. Han er nemlig også sånn treningsnerd. Og i flere måneder har han kastet raske blikk på pulsklokka si under de felles spinningtimene våre, mens jeg bare har kunnet kastet raske blikk på rompa til vedkommende som satt på sykkelen foran. Og der har det vært mange slags romper å se på, så det har bare tidvis vært en glede.

Så når jeg da endelig fikk egen pulsklokke i julegave koblet nok nerde-genet inn med full styrke. Jeg ser det. Jeg brukte blant annet store deler av natt til første juledag på å lese i bruksanvisningen til den nye duppedingsen min. Og jeg som aldri i mitt liv har lest en bruksanvisning før.

Jeg sprang på et tidspunkt også opp og ned trappa, for å sjekke hvordan pulsen min reagerte på det. Natt til første juledag.

Galskap.

For å kunne gi meg forskjellige treningsprogram så var det nødvendig å sjekke hvordan formen min er på nåværende tidspunkt. Dette kunne denne magiske lille saken gjøre ved å plotte inn vitale data om meg selv og ved å måle pulsen min etter at jeg lå musestille noen minutter.

Så jeg lå der musestille. Første juledag. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde ventet av resultat. Men etter å ha trent høypulstimer flere ganger i uka i flere år nå, så regnet jeg nok med at min kjære lille rosa sak skulle fortelle meg at jeg var i god form.

Men neida. Den påstår altså at formen min er "normal"!!

DEN LILLE DRITTEN!!!

Pulsklokka var åpenbart ikke til å stole på. Så dro vi på julemiddag til mamma, og jeg hadde til og med med meg svigermor og hele bøtteballetten. Men det var ikke til hinder for at pulsklokka ble hyppig debattert mellom meg og min bror. Så fikk jeg den INNMARI dårlige ideen om at broren min kunne teste formen sin på min pulsklokke, selvsagt med sine data plottet inn.

Han fikk vite et hans treningsform var på ELITENIVÅ!

Makan til forræderisk mainsjit-klokke, du kan tro jeg fikk høy puls der midt i julemiddag-selskapet.

Så ville lillesøsteren min teste saken. Man kan si mye godt om min kjære lillesøster, skjønne prinsessa mi, men godt trent vil jeg IKKE si hun er.

Pulsklokka mi derimot påstod hardnakka at hun var i normalt god form, på SAMME NIVÅ som meg med andre ord.

Det er vanskelig å beskrive hvor sur jeg ble av dette.

Broren min satt bare å babla om elitenivået sitt, mamma serverte kaffe og kaker og prøvde å gjøre det koselig, mannen min sendte meg oppgitte "Hva har jeg gjort" blikk og hva gjorde Lykkelica?? Hun googlet fitnesstesten til den fordømrade klokka, på jakt etter en forklaring.

I dagevis.
Jeg tuller ikke. Og når jeg prøvde å snakke om dette med min kjære fikk jeg bare disse rare, tomme blikkene tilbake......

Jeg skal ikke gå inn på det i detalj. Men visse genetisk betinget... hva skal man si.... særegenheter med kroppen min er trolig årsaken til pulsklokka massive feiltolkning av formen min. Tror jeg.

I hvertfall gikk jeg og broren min over til ihuga konkurranse i hvem som klarer å få pulsen ned raskest fra topppuls til oppvarmingspuls, noe JEG vil påstå er et langt mer troverdig måte å måle god form på. Spesielt siden jeg foreløpig har rekorden.....

Så nå er jeg og den rosa pulsklokka mi BESTEVENNER igjen. Helt til neste fitnesstest tenker jeg.......