mandag 9. april 2012

Har du tukla med tiden min?

Jeg vet ikke om dere har merket det, men det er altså noen som driver og tukler med tiden vår. Eller, i hvert fall tiden MIN. Og det liker jeg lite. For jeg føler generelt sett at jeg har alt for lite kontroll på tiden som det er fra før av, om ikke noen skal tulle det enda mere til.

Blant annet så er det sånn at ganske mange rundt meg påstår at jeg har stordag i år.  Og det høres jo sånn umiddelbart fint ut, men så kommer de med den ufine tilleggsopplysningen om at det dreier seg om en 40-årsdag.

Først lo jeg av dem. Så brukte jeg uforholdsmessig lang tid på å regne på det.
Deretter hadde jeg tradisjonen tro en liten midtlivskrise, eller jeg ble i hvert fall INNMARI sur.
Så ble mannen min 40 år, og jeg skjønte at NÅ var det alvor.
Så brukte jeg mye tid på å filosoferte over hvordan det kunne ha seg at alle påpekte at jeg snart ble 40 år, mens jeg i virkeligheten ikke var en dag over 27.
Ja og så, omsider, i et klart øyeblikk skjønte jeg det:  Noen har tukla med tiden.

Ett eller annet sted på veien fra da jeg var 27 til nå, har noen stoppet hele meg opp, og latt tiden gå sin egen vei. La oss si at tiden er et tog, og jeg er....ja jeg er meg. Toget og jeg fulgte hverandre fint helt fram til den sommerdagen da jeg fylte 27 år. Det var en fin sommer, en varm sommer og jeg hadde nettopp fått mitt første barn. Og hadde ikke tid til å følge så nøye med på denne tiden lengre, det var nok av andre ting å legge merke til, nok av andre tog for å si det sånn. Og kanskje ble Tiden litt fornærmet. Litt lei seg. Hva vet vel jeg? Men i hvert fall bestemte tiden seg for å tøffe avgårde selv langs det samme gamle sporet.  Jeg mener, hva annet skal man gjøre når man er et tog, man må jo følge sporet, det kan jo alle forstå.

Og jeg ble igjen.

Dette forklarer hvorfor jeg ble så innmari bekymret den gangen jeg og en venninne skulle ut på byen og jeg hadde glemt minibankkortet hjemme. For hva om jeg ble spurt om leg? Hva SKULLE jeg gjøre da? Og akkrurat i det jeg seriøst vurderte å ta taxi hjem for å hente kortet, så tok venninna mi meg fatt og snakket alvorlig og rolig til meg. Hun sa:

- Lykkelica. Du er snart 40 år. Jeg tror det går helt greit å få deg inn på et sted med 21 -årsgrense.

Jeg syns jo hun var UTROLIG frekk selvsagt.

Å jada, jeg vet nok at noen av dere, ganske mange av dere faktisk, vil bortforklare dette med førtiårskrise eller noe annet kjedelig, men det er andre bevis på at noen tukler med tiden min.

Etter jordskjelvet i Japan for eksempel. Da leste jeg i avisa at døgnet var blitt 0,26 millisekunder kortere. Fordi jordskjelvet hadde gjort noe med snurringen til jorda, den snurret fortere og dermed ble døgnet kortere.
Jeg sov ikke godt den tiden. Ikke nok med de menneskelige lidelsene i Japan som jeg tenkte innmari mye på, men i tillegg hadde vi alle mistet en del av døgnet. Hele 0,26 millisekunder.

Jeg mener, hvor BLE de av? Hvordan kunne de bare forsvinne? Jeg ville ha dem tilbake. Jeg hadde temmelig mye jeg skulle ha brukt dem til. Hvis jeg ganget dem med 365 dager så ble det....Ja det vet jeg ikke helt, for jeg vet jo ikke hva et millisekund er en gang. Men det hadde helt sikkert blitt temmelig mye tid sånn over en periode. Tid som bare ble borte vekk fordi jordoverflaten skiftet form og fikk jorden til å snurre fortere.

Og det stopper ikke der, skjønner dere! Dette skjer vissnok HELE TIDEN. 8 november 2011 for eksempel. Da fant plutselig havstrømmene rundt Antarktisk ut at de skulle senke farten litt, de nautene. Og det gjorde vissnok et eller annet med isranden som igjen førte til at jorda senket farta igjen. 0, 1 millisekunder denne gangen, men likevel. Nok til at folk i NASA balet verre med dette i dagevis før strømmene tok til fornuft og økte farta igjen fjorten dager senere.

Og akkurat i november i fjor, da jeg hadde det som mest travelt, DA ble døgnet plutselig enda kortere!

Man kan jo bli stressa av mindre!

Jeg håper virkelig det er noen som følger med på dette og har en plan på når og hvordan de skal gripe inn.  Før hadde vi jo i det minste Frøken Ur vi kunne ringe til når ting ble litt vanskelig, men nå har selv Frøken Ur forsvunnet ut av tiden.

Det hender jeg kaver meg en del opp over alt dette. Tidsklemma generelt og tidstyvene spesielt. Men så kommer jeg på at tiden egentlig bare er en menneskeskapt illusjon. Laget , tilpasset og flikket på av oss mennesker,  for å få det til å passe inn i døgn, måned og år.  Slik at vi kan drives framover, stresse videre, dra på jobb, planlegge og organisere.

I stedet for å leve i det ENESTE vi med sikkerhet har: Nuet.

Så når alt kommer til alt så skal det bare tukles med tiden og folk skal bare fortsette å snakke om den jævla 40-årsdagen min.

Jeg har bestemt meg for å leve i nuet. Som en 27-åring.







2 kommentarer:

  1. Hihihi, du e bare god...... ler og ler... 40 års krisa er oppskrytt.... ta d kult.... klem

    SvarSlett