lørdag 24. august 2013

Silkegulvene i Bovara di Trevi

Jeg må skrive om silkegulvene i klosteret i Bovara di Trevi.  Mens jeg ennå kan tro på at noe så hardt kan være så mykt. Mens jeg ennå kan kjenne dem kjølig mot bare ben. 
Hard murstein. Finslipt gjennom 800 år av menneskeføtter, så mange menneskeføtter, på søken etter noe. Som meg.
Fram og tilbake har de gått i klostergangene, i trappene, i hallene. Munkene. Pilgrimsfarerne. Gjestene. De søkende. De lærelystne. De urolige. De rolige.
Opp og ned har de gått. Sakte. Alltid sakte. Som meg.

I kjelleren i klosteret hadde de silkeormoppdrett. La ormene på rekke og rad og lot dem spise seg fete på morbærblader fra klosterhagen. Mette og fornøyde spant de silketråder, flere kilometer lange, sterke som klosterveggene.
Men ikke bare ormene spant silke i klosteret i Bovara di Trevi. Alle menneskeføttene, sammen spant vi et silkegulv som ikke bare skinner når sola står på skrå inn.




Jeg må skrive om brønnen i klosteret i Bovara di Trevi. Mens jeg ennå kan høre den inni meg. Mens jeg ennå kan tro på at en brønn kan spille musikk. Helt av seg selv. 
Dypt nede i brønnen, der vannreservoarene og vannkanalene har levd sitt eget liv i 800 år. Kanskje har de kjedet seg. Eller kanskje har brønnens gang med varme, kulde, varme, kulde lekt så vidunderlig at de har funnet på en rytme. Helt av seg selv. Av fukt som dannes, dråper som klamrer seg til stein, dråper som faller, ringer i vannet, hver sin klang, hver sin tur. 
Og så en dag, akkurat den dagen jeg stod med øret i brønnen, spilte de en funky up-tempo trommebeat til meg. Helt ulik den de spilte dagen etter.





Jeg må skrive om den knitrende glovarme sovesalen til munkene. Mens jeg ennå kan kjenne vibrasjonen i rommet i hjertet og akustikken i mellomgulvet. 
Om morgenlyset som sildret inn de gamle vinduene, hvitt lys fra gul sol. Om de tykke mørke takbjelkene, et kunstverk og en nødvendighet, såpass måtte til for å holde alt dette svære oppe. Bjelkene som er stirret blanke av de som lå der og skulle sove, de som ikke fikk sove, de som ikke ville sove, de som så langt og høyere enn meg. Om de som mediterte der, mange hundre år etter. Hun som ikke kunne la være å gråte der. De som lette etter ordene der. Hun som begynte å synge igjen etter så lenge.


Jeg må skrive. Mens jeg ennå kan. Og leve med at det aldri blir i nærheten av magien i klosteret i Bovara di Trevi.





1 kommentar: