mandag 24. februar 2014

Ordløs (En novelle)


Du skal vite at det har flytta inn en ny mann i blokka. I leiligheten over meg. Bråkefamilien med hyl og skrik-ungene som du hata har omsider flytta, og han nye er veldig stille, men jeg kan av og til høre ham gå over gulvet.  Han går rundt om natta. Stille. Men lenge.

Først tenkte jeg at han brukte litt tid på å komme i orden, det tar tid å komme i orden etter å ha flytta, sant, det vet jo du alt om. Men nå, seks uker etter, går han fortsatt rundt i leiligheten om natta. En sjelden gang går han hele tiden, hvileløst, i ett. Men som regel med lange stopp. Og da lurer jeg på hvilken avgrunn han stirrer ned i.

Du skal vite at han er helt annerledes enn deg. Du hadde ikke likt ham. Han er konstant bustete på håret, har hår overalt egentlig, skjegg som får gro vilt. Det tyter hår opp under skjorta, på hendene hans ligger håret i stjerneformasjon, tenk noe så merkelig.

Mamma ringte i går og holdt det gående ganske lenge. Vi har en slags avtale om at hun kan gjøre det selv om jeg ikke snakker, en stilletiende avtale ettersom jeg fortsatt tar telefonen når hun ringer. Og hun har åpenbart et snakkebehov, det er som hun skal kompensere for stillheten min med å snakke enda mer enn hun pleier, som om hun er truet av stillheten min, som om det pirker i det som er hennes fremste egenskap, at hun kan snakke for seg.
Som regel bruker jeg svare henne pr SMS etter enetalen.  På det måten blir det en slags samtale. For eksempel: ”Det du nevnte om onkel, burde du ikke be ham gå til legen? For øvrig har jeg det greit.”

Greit. Ikke bra. Håper du la merke til det. 

Første gang jeg traff han som bor i leiligheten over visste han ikke at jeg ikke snakker, ryktet mitt var ikke kommet meg i forkjøpet slik det pleier. Han kom inn fra gata, så meg der jeg stod ved postkassene og kom rett bort til meg og tok meg i hånden. Sa han het Gaute og var ny i blokka. Jeg klemte hånden hans som var varm selv på en kald vinterdag, smilte og fant fram blokka mi.

Beklager, jeg snakker ikke. Jeg heter Anita og bor i 108 B. Velkommen hit.
Han leste lappen, nikket nesten uten forundring og sa:
Kan du ikke snakke eller vil du ikke snakke?

Han er den første som har spurt meg om det. Alle som ikke kjenner meg tror jeg har en lyte som gjør at  jeg ikke kan, enda måten jeg formulerer meg på  Jeg snakker ikke burde indikere at det er et bevisst valg, det er slik et sta barn ville ha formulert seg.
Vil ikke, skrev jeg.
Han nikket på nytt, fortsatt tilsynelatende helt uten forundring. 

Du skal vite at jeg akkurat da tenkte at denne mannen burde jeg drikke te med og finne ut av ting med, som for eksempel: kan det være deilig å hvile på en brystkasse full av masse hår, eller klør det bare? Du skjønner, sånt vet jeg jo ikke, siden jeg bare har hvilt på ditt glattbarberte bryst. Og dessuten: Kan det tenkes at hårene på brystkassen hans også former seg på magisk vis, slik de gjør på hendene hans, kunne det være snakk om nok en stjerneformasjon rett og slett?

Du skal vite at jeg aldri har fortalt ham at jeg sluttet å snakke fordi du dro. Men jeg har fortalt ham at ordene ikke strakk til, de var blitt meningsløse. Det var som det skjedde noe med dem på vei ut. Etter at de var støpt inni meg, inne i hodet, eller i hjertet eller hvor det nå enn er de blir støpt disse ordene.

Men i hvert fall. Uansett. 
Inni meg  hørtes de helt nøyaktige ut.  Ordene. På ekte og som representanter for sannheten. Men i det øyeblikket de stilte seg i kø og listet seg ut, så rota det seg til.

Forresten så støpes de i hodet, når jeg tenker meg om. Ordene . Og stiller seg i kø i hjertet. Nå har jeg aldri egentlig fått til dette med å snakke, men når hjertet i tillegg er knust er det ikke så rart det blir tøys i rekkene.  Det sier seg selv. Ordene kan være på vei ut i forholdsvis godt driv, og så er det et ord som plutselig finner ut at dette tør jeg ikke. Elsker-ordet har vært en gjentakende vriompeis rett og slett. Prøv å si : ”Jammen, jeg elsker deg jo!” på en ekte og sannferdig måte, når ”elsker” kryper sammen og gjemmer seg bak ryggen på ”deg”, eller enda verre, løper tilbake til hjertet med er gjeng med forvirra støtteord, og alt som lister seg ut er:

Jammen…

Derfor ble et ynkelig ”jammen” det siste ordet du hørte meg si, det eneste jeg hadde å si til at du dro.  Og jeg gikk over til å skrive lapper. En dag skal jeg samle sammen alle disse lappene, levere dem til deg i svære sekker og sette punktum.

Leiligheten hans har akkurat samme planløsning som vår. Samme vegger, samme vinduer, samme utsikt. Likevel var det som å komme inn i en annen verden. Tre par sko i gangen, jeg vet ikke hva det var med de skoene, men de satte meg litt ut, gjorde meg trist. Det var ett par høye skinnsko, som hang med tunga og lissene og alt, ett par joggesko og et par lave skinnsko. De var så store der de stod og likevel så små, liksom. Jeg holdt om skriveblokka og ville si noe om det, men fant ut at ordene kom ikke til å strekke til, kom ikke til å gi mening, kom ikke til å få plass, selv ikke på et ark, så jeg gikk videre inn i leiligheten. Han hadde den vanlige forvokste flatskjermen og stereoanlegget i stua og en ikke ubetydelig boksamling, men å gå bort til samlingen og lete etter favoritter ble for intimt føltes det som. Så jeg så meg i stedet rundt etter det stedet hvor han stopper opp om natta, som om det kom til å være et søkk i gulvet akkurat der. 
Kaffe eller te, ropte han som om han forventet et svar. Og et lite nanosekund tenkte jeg at det ville vært så enkelt å svare, så utrolig lett, men før jeg rakk å åpne munnen så stod han der smilende i døråpningen.
Unnskyld. Tommel opp for kaffe, tommel ned for te, lo han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ryddet i lappene da jeg kom hjem. Jeg ryddet dem i forskjellige poser, en raseri-pose, en jeg elsker deg-pose, en hva jeg burde ha sagt men aldri sa-pose, en hva vi skulle ha gjort men aldri gjorde-pose og en hva vi aldri kommer til å gjøre-pose. Da lappene var sortert var det en liten haug igjen som jeg ikke fikk til å passe inn, ikke forstod meg på helt enkelt.

Du skal vite at man får sagt mye med hendene. Jeg tror kanskje ikke jeg gjorde det med deg, snakket til deg med hendene? Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg var bevisst hendene mine med deg, jeg tror de må ha vært på autopilot eller noe. I hvert fall gjør det noe med berøringen at man ikke snakker. Jeg finner det veldig befriende. Ingen ”elsker deg” som kommer i veien, ingen liker du det sånn, fortere, roligere, kom igjen, mer, mer, mer.  Bare pust og hender som snakker. 

Du skal vite at da jeg førte en pekefinger langs leppene hans, sakte som om jeg tegnet dem på et blankt ark, så sakte at tegningen rakk å forandre seg, vikene som plutselig trakk seg lett oppover, leppene som skilte seg, skinnet i tennene, at jeg hadde tegnet et smil, du skal vite at han godt forstod hva jeg sa. 

Helt uten ord.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar