Du skal vite at det har flytta inn en ny
mann i blokka. I leiligheten over meg. Bråkefamilien med hyl og skrik-ungene
som du hata har omsider flytta, og han nye er veldig stille, men jeg kan av og
til høre ham gå over gulvet. Han går
rundt om natta. Stille. Men lenge.
Først tenkte jeg at han brukte litt tid på
å komme i orden, det tar tid å komme i orden etter å ha flytta, sant, det vet jo du alt om. Men nå, seks uker
etter, går han fortsatt rundt i leiligheten om natta. En sjelden gang går han hele tiden, hvileløst, i ett.
Men som regel med lange stopp. Og da lurer jeg på hvilken avgrunn han stirrer ned i.
Du skal vite at han er helt annerledes enn
deg. Du hadde ikke likt ham. Han er konstant bustete på håret, har hår overalt egentlig, skjegg som får gro vilt. Det tyter hår opp under skjorta, på
hendene hans ligger håret i stjerneformasjon, tenk noe så merkelig.
Mamma ringte i går og holdt det gående
ganske lenge. Vi har en slags avtale om at hun kan gjøre det selv om jeg ikke
snakker, en stilletiende avtale ettersom jeg fortsatt tar telefonen
når hun ringer. Og hun har åpenbart et snakkebehov, det er som hun skal
kompensere for stillheten min med å snakke enda mer enn hun pleier, som om hun
er truet av stillheten min, som om det pirker i det som er hennes fremste
egenskap, at hun kan snakke for seg.
Som regel bruker jeg svare henne pr SMS
etter enetalen. På det måten blir det en
slags samtale. For eksempel: ”Det du nevnte om onkel, burde du ikke be ham gå
til legen? For øvrig har jeg det greit.”
Greit. Ikke bra. Håper du la merke til det.
Greit. Ikke bra. Håper du la merke til det.
Første gang jeg traff han som bor i
leiligheten over visste han ikke at jeg ikke snakker, ryktet mitt var ikke
kommet meg i forkjøpet slik det pleier. Han kom inn fra gata, så meg der jeg stod ved postkassene og kom rett bort til meg og tok meg i
hånden. Sa han het Gaute og var ny i blokka. Jeg klemte hånden hans som var
varm selv på en kald vinterdag, smilte og fant fram blokka mi.
Beklager,
jeg snakker ikke. Jeg heter Anita og bor i 108 B. Velkommen hit.
Han leste lappen, nikket nesten uten
forundring og sa:
Kan
du ikke snakke eller vil du ikke snakke?
Han er den første som har spurt meg om
det. Alle som ikke kjenner meg tror jeg har en lyte som gjør at jeg ikke kan, enda måten jeg formulerer meg
på Jeg
snakker ikke burde indikere at det er et bevisst valg, det er slik et sta
barn ville ha formulert seg.
Vil
ikke, skrev jeg.
Han nikket på nytt, fortsatt
tilsynelatende helt uten forundring.
Du skal vite at jeg akkurat da tenkte at
denne mannen burde jeg drikke te med og finne ut av ting med, som for eksempel:
kan det være deilig å hvile på en brystkasse full av masse hår, eller klør det
bare? Du skjønner, sånt vet jeg jo ikke, siden jeg bare har hvilt på ditt
glattbarberte bryst. Og dessuten: Kan det tenkes at hårene på brystkassen hans også
former seg på magisk vis, slik de gjør på hendene hans, kunne det være snakk om nok en stjerneformasjon rett og slett?
Du skal vite at jeg aldri har fortalt ham
at jeg sluttet å snakke fordi du dro. Men jeg har fortalt ham at ordene ikke strakk til, de var blitt meningsløse.
Det var som det skjedde noe med dem på vei ut. Etter at de var støpt inni meg,
inne i hodet, eller i hjertet eller hvor det nå enn er de blir støpt disse
ordene.
Men i hvert fall. Uansett.
Inni meg hørtes de helt nøyaktige ut. Ordene. På ekte og som representanter for sannheten. Men i det øyeblikket de stilte seg i kø og listet seg ut, så rota det seg til.
Inni meg hørtes de helt nøyaktige ut. Ordene. På ekte og som representanter for sannheten. Men i det øyeblikket de stilte seg i kø og listet seg ut, så rota det seg til.
Forresten så støpes de i hodet, når jeg tenker meg om. Ordene . Og stiller seg i kø i hjertet. Nå har jeg aldri egentlig fått til dette med å snakke, men når hjertet i tillegg er knust er det ikke så rart det blir tøys i rekkene. Det sier seg selv. Ordene kan være på vei ut i forholdsvis godt driv, og så er det et ord som plutselig finner ut at dette tør jeg ikke. Elsker-ordet har vært en gjentakende vriompeis rett og slett. Prøv å si : ”Jammen, jeg elsker deg jo!” på en ekte og sannferdig måte, når ”elsker” kryper sammen og gjemmer seg bak ryggen på ”deg”, eller enda verre, løper tilbake til hjertet med er gjeng med forvirra støtteord, og alt som lister seg ut er:
Jammen…
Derfor ble et ynkelig ”jammen” det siste ordet du
hørte meg si, det eneste jeg hadde å si til at du dro. Og jeg gikk over til å
skrive lapper. En dag skal jeg samle sammen alle disse lappene, levere dem
til deg i svære sekker og sette punktum.
Leiligheten hans har akkurat samme
planløsning som vår. Samme vegger, samme vinduer, samme utsikt. Likevel var det
som å komme inn i en annen verden. Tre par sko i gangen, jeg vet ikke hva det
var med de skoene, men de satte meg litt ut, gjorde meg trist. Det var ett
par høye skinnsko, som hang med tunga og lissene og alt, ett par joggesko og et
par lave skinnsko. De var så store der de stod og likevel så små,
liksom. Jeg holdt om skriveblokka og ville si noe om det, men fant ut at ordene
kom ikke til å strekke til, kom ikke til å gi mening, kom ikke til å få plass,
selv ikke på et ark, så jeg gikk videre inn i leiligheten. Han hadde den
vanlige forvokste flatskjermen og stereoanlegget i stua og en ikke ubetydelig
boksamling, men å gå bort til samlingen og lete etter favoritter ble for intimt
føltes det som. Så jeg så meg i stedet rundt etter det stedet hvor han stopper opp om natta, som om det kom til å være et søkk i gulvet akkurat der.
Kaffe eller te, ropte han som om han forventet et svar. Og et lite nanosekund tenkte jeg at det ville vært så enkelt å svare, så utrolig lett, men før jeg rakk å åpne munnen så stod han der smilende i døråpningen.
Unnskyld. Tommel opp for kaffe, tommel ned for te, lo han.
Kaffe eller te, ropte han som om han forventet et svar. Og et lite nanosekund tenkte jeg at det ville vært så enkelt å svare, så utrolig lett, men før jeg rakk å åpne munnen så stod han der smilende i døråpningen.
Unnskyld. Tommel opp for kaffe, tommel ned for te, lo han.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ryddet i
lappene da jeg kom hjem. Jeg ryddet dem
i forskjellige poser, en raseri-pose, en jeg elsker deg-pose, en hva jeg burde
ha sagt men aldri sa-pose, en hva vi skulle ha gjort men aldri gjorde-pose og
en hva vi aldri kommer til å gjøre-pose. Da lappene var sortert var det en liten haug igjen som jeg ikke fikk til å passe inn, ikke forstod meg på helt enkelt.
Du skal vite at man får sagt mye med
hendene. Jeg tror kanskje ikke jeg gjorde det med deg, snakket til deg med
hendene? Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg var bevisst hendene mine med
deg, jeg tror de må ha vært på autopilot eller noe. I hvert fall
gjør det noe med berøringen at man ikke snakker. Jeg finner det veldig befriende.
Ingen ”elsker deg” som kommer i veien, ingen liker du det sånn, fortere, roligere, kom igjen, mer, mer, mer. Bare pust og hender som snakker.
Du skal vite
at da jeg førte en pekefinger langs leppene hans, sakte som om jeg tegnet dem
på et blankt ark, så sakte at tegningen rakk å forandre seg, vikene som plutselig trakk seg lett oppover, leppene som skilte seg, skinnet i tennene, at jeg hadde tegnet et smil, du skal vite at han godt forstod hva jeg sa.
Helt uten ord.
Helt uten ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar