Jeg ser det nå, ikke bare på årene som går, men på halsen, rundt øynene, på måten kroppen håndterer anstregelser, på hva som nå ER anstrengelser.
Jeg har vært på mitt vakreste og sterkeste. Jeg blomstret sent, akkurat i tide, men nå er jeg forbi full blomst, forfallet har begynt.
Vi står midt mellom 2008 og 2024.
2008 har nettopp vært. Det er bare et øyeblikk til 2024.
Sjelevenner dør. Helter dør. Klokka går, jordkloden snurrer, bittesmå forskyvninger gjør at tiden tar et hopp, et jordskjelv der og litt snøsmelting her så har vi plutselig noen milisekunder i døgnet mindre å rutte med, og hvor ble de av? Hvor ble de av? Jeg hadde trengt dem.
Drømmer kommer, ustanselig, vokser seg svære, jeg har fått smaken på noen av dem, kjent det på kroppen, hvordan det er når de går i oppfyllelse, små hint av noe større, noe som gjør at jeg alltid vil ha mer. Mer! Men hva om det blir med den ene smakebiten?
Alt skrur seg til. Landegode har tatt vinterkåpa på, samme som i fjor, men fargene er mer intense, himmelen klarere. Solnedgang etter solnedgang, den ene mer praktfull enn den andre, vinen blir bedre, ølet kaldere, friheten større, tårene blir flere, jeg ser ut til å få flere nervepunkter i det ytterste hudlaget, musikken gir meg gåsehud oftere og oftere, litteraturen slår meg i magen og hjertet, hardere, deiligere, alt heves noen hakk, blir mer intenst,
fordi det er en ende på det.
Forfall er uutholdelig vakkert.
