Jeg må skrive om silkegulvene i klosteret
i Bovara di Trevi. Mens jeg ennå kan tro på at noe så hardt kan være så mykt. Mens jeg ennå kan kjenne dem kjølig mot bare ben.
Hard
murstein. Finslipt gjennom 800 år av menneskeføtter, så mange menneskeføtter,
på søken etter noe. Som meg.
Fram og tilbake har de gått i klostergangene, i
trappene, i hallene. Munkene. Pilgrimsfarerne. Gjestene. De søkende. De lærelystne.
De urolige. De rolige.
Opp og ned har de gått. Sakte. Alltid
sakte. Som meg.
I kjelleren i klosteret hadde de
silkeormoppdrett. La ormene på rekke og rad og lot dem spise seg fete på morbærblader
fra klosterhagen. Mette og fornøyde spant de silketråder, flere kilometer
lange, sterke som klosterveggene.
Men ikke bare ormene spant silke i
klosteret i Bovara di Trevi. Alle menneskeføttene, sammen spant vi et silkegulv
som ikke bare skinner når sola står på skrå inn.
Jeg må skrive om brønnen i klosteret i
Bovara di Trevi. Mens jeg ennå kan høre den inni meg. Mens jeg ennå kan tro på
at en brønn kan spille musikk. Helt av seg selv.
Dypt nede i brønnen, der
vannreservoarene og vannkanalene har levd sitt eget liv i 800 år. Kanskje har
de kjedet seg. Eller kanskje har brønnens gang med varme, kulde, varme, kulde lekt så
vidunderlig at de har funnet på en rytme. Helt av seg selv. Av fukt som dannes,
dråper som klamrer seg til stein, dråper som faller, ringer i vannet, hver sin
klang, hver sin tur.
Og så en dag, akkurat den dagen jeg stod med øret i brønnen,
spilte de en funky up-tempo trommebeat til meg. Helt ulik den de spilte dagen
etter.
Jeg må skrive om den knitrende glovarme sovesalen til munkene. Mens jeg ennå kan kjenne vibrasjonen i rommet i hjertet og akustikken i mellomgulvet.
Om morgenlyset som sildret inn de gamle
vinduene, hvitt lys fra gul sol. Om de tykke mørke takbjelkene, et kunstverk og
en nødvendighet, såpass måtte til for å holde alt dette svære oppe. Bjelkene
som er stirret blanke av de som lå der og skulle sove, de som ikke fikk sove,
de som ikke ville sove, de som så langt og høyere enn meg. Om de som mediterte der, mange hundre år etter. Hun som ikke kunne la være å gråte der. De som lette etter ordene der. Hun som begynte å synge igjen etter så lenge.
Så vakkert. Takk for at du deler!
SvarSlett