- De omtaler seg som gutter og jenter , selv om de er nærmere seksti enn femti
- De savner en spesifikk kroppsdel, armkroken, de har med andre ord armkrok-fetisje
- De har ikke troa på å finne den rette på byen (ikke nå lengre)
- De er måteholden med alkohol (bortsett fra i helgene) eller aller nådigst så tar de seg et glass vin i festlig lag
- De liker turer i skog og mark, noe jeg stiller meg undrende til for det er ikke SÅ mange ute i skogen, sier de som bruker å være der (Lykkelica er jo ikke der)
- De liker peiskos og svar med bilde besvares alltid ("Takk for bilde, men jeg tror du har sendt dette brevet feil. Du skjønner jeg ville ha kontakt med en leken gutt, og du er jo hund-gammel!")
Du må gjerne skrive dikt, eller vakre setninger til meg, gjerne en hel kjærlighetsroman. Eventuelt vakre låter, du vet sånne udødelige kjærlighetssanger. Disse kan du godt fremføre til meg, bare meg, foran en fullsatt parkenfestival.
Du må umiddelbart skjønne at du slett ikke kan leve uten meg, selv når jeg er på mitt mest uelegante, for eksempel når jeg jogger som ei fødeklar ku bortetter landeveien, har hatt tannkrem på fingeren da jeg tok på meg kontaktlinsene eller snubler i en bitteliten stein.
Men nok om deg, la oss for all del snakke litt om meg.
Jeg har rødt krøllete hår og skjeve tenner. Jeg har pittelitt cellulitter på steder man ikke ser så veldig ofte, men hvem POKKER har da ikke det, men hår på leggene har jeg faktisk aldri hatt, noe som er et forbannet mirakel. Så silkemyke legger, det får du med på kjøpet.
Jeg er blitt treningsnarkoman på mine eldre dager, det skyldes selvhypnose og lar seg ikke fjerne igjen dessverre.
Jeg skriver på en føkkings bestselger og det tar innmari lang tid viser det seg. Jeg mediterer og herjer på med magi og andre ting som vanlige folk syns er temmelig sprøtt, så hvis du vil ha dype samtaler om parallelle virkeligheter, så er jeg den rette for deg.
Jeg er håpløst romantisk, men skjuler det godt. Jeg er temmelig barnslig tross min høye alder, og må stadig minne meg på om at jeg er sånn der voksen i sånn der seriøs jobb.
Snakketøyet mitt er et kapittel for seg selv, jeg har en egen evne til å si ting som får mine stakkars omgivelser til å rødme. Le, men rødme. Og som en kjær arbeidskollega sa her om dagen: "Der andre stopper opp da de kommer til et visst punkt i en samtale og tenker seg litt om, så tar Lykkelica tilfart og stuper utti det." Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, for jeg er jo egentlig en beskjeden stille sjel.
Det hadde passet fin dersom du var psykolog på si, slik at du hadde kunnet forklare meg disse tingene.
Alle tror jeg er veldig sosial. Men jeg er ikke det. Så helst vil jeg nok sitte i en sofa i et nyvasket hus sammen med deg, kveld etter kveld, og se inn i stearinlyset. Og tro bare ikke at vi skal drikke vin i den sofaen, for jeg liker ikke vin.
Øh, ja så er jeg redd for elg og klegg og høyder, og eh...ja egentlig naturen sånn i sin helhet. Men det var verre før.
Så ka du sei? Interessert???"
Kjempebra kontaktannonse :)
SvarSlett