Hva husker du som klare, lyse høydepunkt? Hva gjorde du? Hva brukte du din tid og energi på?
Jeg gikk nesten på en smell jeg, når jeg gjorde dette. For jeg HAR jo hatt et fantastisk, vidunderlig, magisk år. Fylt av små, gyldne, uslåelige øyeblikk. Right???
Men jeg husker jo ikke noe av det!!!!
Kan jeg være rammet av den fryktede sykdommen "for-tidlig-glemsomhet"? Hva feiler det knotten min, som gjør at jeg ikke husker? Med en kraftanstrengelse klarte jeg å komme på to-tre ultimate høydepunkt, alle med mine barn involvert.
Blant annet eldstemanns aller første trommeopptreden i Kulturhusets storsal. Der satt han, bare 11 år, med den aller største ro og trygghet, og spilte slagverk helt feilfritt ,med fullt symfoniorkester.
Som om det var den enkleste ting i verden. DET var magisk det!
Men ALLE de andre magiske øyeblikkene??? Hvor er det blitt av? De må jo ligge der et sted!
Lykkelica begynner å lete.
Først på Facebook, det nærmeste hun kommer en dagbok. Blar seg igjennom statusmeldinger, etter statusmelding på jakt etter magien. Gud hjelpe meg rett hvor mange tanker Lykkelica har delt på facebook. Men det har jammen ikke vært de mest høyaktige, kan man si. Mye tøvprat og vissvass. Selvironiske, ja. Morsomme, i følge mange. Men det var langt imellom magien. Noen stunder bringes likevel opp i overflaten igjen på grunn av noen ganske få ord.
20 januar kl 23.20 skrev jeg:
"Tatt av nordlyset"
Jo, det husker jeg. Den kvelden nordlyset lyste opp hele nabolaget, alle fjellene, alle trærne, det ble lyst som dagen og man formelig kunne høre at det knitret.
Hvordan KUNNE jeg glemme det?
Men hvor ble de av, alle de andre magiske øyeblikkene? Et vilt øyeblikk følte jeg meg litt som Vår Herre som ikke fant den ene klinkekula sin. Dere vet, den vakre blå, den minste av de alle......
Vel, denne bloggen ble redningen min. Her inne har jeg delt mange magiske øyeblikk.
Morgenstund med minstegutt:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/11/hjertemedisin-for-urteit-mamma.html
Viktigheten av "eventyrstunder":
http://lykkelica.blogspot.com/2010/09/vr-stille-mamma-skal-tenke.html
En blikkstille sommerdag:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/09/en-sommerdag-i-september.html
Lystid:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/11/lystid.html
Og plutselig så kom de som perler på en snor. Ubetalelige stunder. Og uerstattelige øyeblikk.
Som da jeg hadde skrevet den aller første novellen i min fremtidige bok ferdig, og VISSTE at den ble bra.
Sykkelturen til mitt barndoms paradis Landegode med min kjære, en vakker sommerdag.
Et helt spesielt brev.
Samtaler med engler på jord om havet, livet og magien.
En ekte gresk bursdagsfest hos en ekte gresk familie.
Jo, det har vært litt av et år. Men det at jeg måtte jobbe sånn for å finne tilbake til disse stundene satte en støkk i meg.
Tar vi egentlig godt nok vare på dem, disse øyeblikkene som utgjør hele meningen med livet?
Eller haster vi bare videre, på evig jakt etter nye?
veldig sant, kjære vise søster :)
SvarSlett