En sommerdag i september

Det er september. Og det er sommer. Veldig forvirrende. Naturen går amok. Men det er av og til veldig deilig når naturen går bananas.

Vi tok båten ut til paradis. Et sted hvor lagunegrønt og himmelblått hav blir splittet i to av en tynn sanddynge.  Dobbel strand. Strand både her og der.

Det er så vakkert at det er til å grine av.

Her er det stille. Helt stille...

Helt til familien Kaos velter inn. Med bratte fjellsider på to kanter blir det ekko av selv den minste lille rap. Noe som ble oppdaget av familien Kaos, ledd av og gjentatt i det uendelige.

Man har det ikke mer gøy, enn det man gjør det til.

Men naturen er tålmodig med oss denne dagen. Den bryr seg ikke om bråket vårt. Havet ligger der blankstille og speiler seg i vannet.....

Jeg vil så gjerne ta magien med meg hjem. Energien i fjellene, roen i sanden, dønningene i havet.

Men jeg får nøye meg med de perfekt formede steinene som ligger der og godgjør seg. Hver gang jeg er der, tar jeg derfor noen med meg hjem.

En vakker dag skal de bli en vannfontene i hagen min.

Vi drar hjem i det solen går ned. Litt roligere. Og litt mer klar for høsten.

Havet altså. Det er noe med det.