mandag 22. januar 2018

Han tykje kor man plages


Det har blåst storjævler siden 2017. Jeg begynner å ta det personlig. Rettelse: Jeg TAR det personlig.

Jeg føler meg krenka av vinden.

Den er rett og slett ute etter meg, den  helsikes stormen. Det er pokker ikke fred å få, ikke et øyeblikk.
Han har det med å angripe i sårbare øyeblikk. Når man har glemt å lete fram bilnøklene før man beveger seg ut, for eksempel. Da tar han deg sideveis med ufine krasse dytt, presser deg opp mot bilen, griper fatt i veske og jakke og iskalde febrilske hender som leter tulling etter bilnøklene, han biter deg i ørene, kauker og hoier og klemmer livskiten ut av deg. En gang fant jeg ikke bilnøklene på flere sekunder og måtte grave meg ned i tide og utide, midt på en offentlig parkeringsplass, midt blant folk stod jeg der med ræva i været og gravde meg ned i den bunnfrosne asfalten, fikk ikke tak i hverken tilværelsen eller fornuften, ble tatt av storm-jævelen, slynget opp i universet, dalte ned i skjul inne på kjøpesenteret rett ved siden av, hvor jeg måtte trøstekjøpe minst fire flasker vin.

Dæven han steike, kor man plages.

Eller når man skal hente posten, man må jo hente posten innimellom, enn så lenge leveres den jo. Så man kler på seg ull og bevernylon og lue og votter og fandens oldemor, og kreker seg ut, de få metrene det er til postkassen, og det er ni minus og full orkan, og etter to meter skjønner man at han vil DREPE deg den helsikes vinden, han vil knivstikke deg til døde, i trynet, faktisk, selv ikke den mest bestialske morder ville funnet på å knivstikke noen til døde via ørsmå kniver i ansiktet. Men man kjemper, man kaver, man overlever og kommer inn igjen en halv evighet og fem usle meter senere med favnen full av reklameskit og frosteksem i i full blomst i panna.

Syke mann, kor man plages.

Så jeg fyrer i ovnen, trøstedrikker vin, klør på frosteksem  og surmuler. Hører han river i tak og vegger, hører han finner den ene takstenen som er litt løs, hører han dunker den opp og ned, opp og ned, opp og ned, hører han uler og gjør alt han kan for å overdøve Tom Waits som forsøker å trøste meg på vinyl. HOLD KJEFT roper jeg tilbake, mens jeg skroller hissig gjennom sosiale medier og hele føkkings internett, gjeiper til tullinger som går på fjelltopper og på  ski og som vaser ute i naturen mens de babler henrykt om lyset der ute, LYSET dere, han steike kor man plages med sånne folk, tenker jeg mens jeg gurgler vin og planlegger hevn.  Jeg skal grisebanke den helsikes stormen, jeg skal grisebanke januar, jeg skal bli hun derre gale kjerringa som står ute under nordlyset og hytter med nevene, men ikke så lenge om gangen, to sekunder maks, så er det inn og fortsette bainnskapen der.

Så inst inni svarte grønne, kor man plages.

onsdag 9. august 2017

Første kyss og noe som smelter på tunga

Jeg fikk mitt første kyss og smakte Stratos for første gang på en og samme dag. Det er bare en av de to hendelsene jeg husker i detalj.

Man burde huske sitt første kyss i detalj. Det burde man virkelig. Men jeg husker ingenting. Jeg husker hvor det var, jeg husker hvem det var, jeg kan fortsatt navnet hans enda jeg ikke har møtt ham siden, jeg husker det sjenerte og veldig søte blikket hans rett før kysset, jeg husker han nærmet seg veldig forsiktig. Men så. Helt blankt. Husker ingenting. Ingenting annet enn at jeg tenkte som Fleksnes: Dett var dett. Nå er jeg ikke lenger ukyssa.

Formiddagen før: Jeg og venninnenen min skulle på kiosken og kjøpe lørdagsgodt. Dette var altså i de dager da det fantes lørdagsgodt og bare det. Jeg ante ingenting om at jeg skulle få mitt første kyss den dagen, jeg var mer opptatt av at jeg bare hadde noen få kroner å kjøpe godt for. Jeg skulle ha sjokoloade, Freia, slik jeg alltid kjøpte. Jeg hadde ikke nok til to sjokolader, det hadde man ikke på den tiden.
Dette var engang på 1800-tallet, eller nærmere bestemt mot slutten av 80-tallet. Jeg hadde ikke for vane å prøve nye ting, hverken kyss eller sjokolader. Men venninnen min, som bodde i en annen by, eller mer et tettsted kanskje, vel, et veikryss for å være helt ærlig,  hun syns jeg burde prøve Stratos. Jeg har lenge trodd dette var tiden da Stratos kom i butikkene for første gang, men sånn var det ikke, Stratos har vært i markedet i 70 år, men akkurat denne lørdagen kom den altså inn i markedet mitt. Og jeg husker det slik at alle snakket om denne sjokoladen og hvordan den bare smeltet på tunga. Vel, jeg syns Freia melkesjokolade smeltet helt fint på tunga bare den lå der lenge nok, og skjønte ikke oppstyret. Men venninna mi klarte altså å lure meg til å bruke alle pengene mine på denne nye sjokoladen.

Man kan trygt si jeg var en smule urolig da vi gikk hjem. Man kan trygt si jeg angra, at jeg mente jeg hadde gjort en generaltabbe. I svingen inn til huset til venninna min møtte vi altså på denne gjengen. Deriblant han som skulle kysse meg noen timer senere. De sparka i grusen og  inviterte oss med på fest. Jeg tenkte på Freia melkesjokolade som jeg ikke kom til å få. Venninna mi sa vi kom.

I dag er det jo ikke sånn at når jeg kjøper en sjokolade så VENTER jeg med å spise den. Det var sånt vi holdt på med på mot slutten av 80-tallet. Først etter at vi hadde kommet inn, snakket med både moren og faren til venninnen min veldig veldig lenge, og den plagsomme lillebroren, ganske lenge, for så å gå opp på rommet, sette på noe musikk og da snakker vi KASSETT som måtte spoles og nærmest trekkes opp for å finne akkurat den der sangen vi skulle høre, sette seg på senga, først da kunne vi spise det vi hadde kjøpt.
Og jeg åpnet opp det rare blå papiret på stratosen, brøt av en bit og tittet irritert på de berømmelige hullene. Luft. De hadde altså puttet luft inn i sjokoladen. Luft smaker da ingenting. Jeg følte meg sjeldent lurt og nedfor, det var jo tross alt en hel uke til jeg kunne kjøpe sjokolade igjen, og venninna mi bare babla om den festen vi skulle på, som om det var noe å trakte etter. Fester for meg, eller sammenkomster generelt, var en stor pine for meg på denne tiden.  Men dette var en ny by, eller et nytt veikryss, så plageåndene var i hvert fall ikke der. Så jeg kunne bli med, det var ikke det, det var bare dette med Freia, da. Så jeg sukket og la en rute Stratos på tunga, litt sånn uinteressert.
Og den smaken, måten den smeltet på og den boblende bruspulverfølelsen i munnen, den kommer jeg aldri, aldri til å glemme. Det var den mest vidunderlige smaken og følelsen jeg hadde kjent i mitt liv og fortsatt er den høyt opp på lista over jøger-øyeblikk. Jeg tok en bit til. Lot den smelte sakte. En bit til. Aldri to. En og en. Jeg brukte sikkert en time på den sjokoladen. Venninna mi skravla sikkert hele tiden. Jeg fikk ikke med meg noe som helst annet enn den sjokoladen.

Jeg spiste bare Stratos etter dette en lang, lang stund. Men så var det akkurat som om noe skjedde. Den var ikke like god. Og så kom Troika og ødela alt, og så gikk jeg tilbake til Freia. Stratos i dag er veldig langt unna den opplevelsen jeg husker den lørdagen.

Men kyssing. Det tok seg heldigvis opp.

Egentlig er jeg veldig glad for at det ikke var omvendt, når jeg tenker meg godt om.

søndag 2. juli 2017

Nødbrems

Tekst stuntskrevet på sommertoget 27. juni 2017:

Hun gikk på og satte seg mot kjøreretningen, på skrå mot ham. 
Han fikk umiddelbart dårlig tid
en følelse av noe som hastet
noe han skulle rekke.
Et plutselig urolig hjerte på Nordlandsbanen.

Blikket hennes falt øyeblikket ut av vinduet, slik det alltid gjør på et tog,
ut av vinduet hvor landet snek seg forbi ,
fra rute til rute, fra nord til sør,
strakte seg ut, gjespet,
for det var en stille litt søvnig morgen,
fjellet hadde akkurat våknet og kokte kaffe til dalen.
Ennå hadde hun ikke sett på ham, ennå hadde hun ikke smilt til ham
men likevel visste han
at hun hadde et smil man kan høre i mørket
et smil som kan vare over fjell
i dype skoger, langs en fjord,
et smil som kan vare hele Nordlandsbanen
og hele tiden etter alt det han ikke fikk seg selv til å gjøre:
Trekke i nødbremsen
stoppe tiden
kysse henne
og starte reisen.

Se oppsummeringen av turen her:
https://tv.nrk.no/serie/sommertoget-minutt-for-minutt/ENRK02062717/27-06-2017