onsdag 9. august 2017

Første kyss og noe som smelter på tunga

Jeg fikk mitt første kyss og smakte Stratos for første gang på en og samme dag. Det er bare en av de to hendelsene jeg husker i detalj.

Man burde huske sitt første kyss i detalj. Det burde man virkelig. Men jeg husker ingenting. Jeg husker hvor det var, jeg husker hvem det var, jeg kan fortsatt navnet hans enda jeg ikke har møtt ham siden, jeg husker det sjenerte og veldig søte blikket hans rett før kysset, jeg husker han nærmet seg veldig forsiktig. Men så. Helt blankt. Husker ingenting. Ingenting annet enn at jeg tenkte som Fleksnes: Dett var dett. Nå er jeg ikke lenger ukyssa.

Formiddagen før: Jeg og venninnenen min skulle på kiosken og kjøpe lørdagsgodt. Dette var altså i de dager da det fantes lørdagsgodt og bare det. Jeg ante ingenting om at jeg skulle få mitt første kyss den dagen, jeg var mer opptatt av at jeg bare hadde noen få kroner å kjøpe godt for. Jeg skulle ha sjokoloade, Freia, slik jeg alltid kjøpte. Jeg hadde ikke nok til to sjokolader, det hadde man ikke på den tiden.
Dette var engang på 1800-tallet, eller nærmere bestemt mot slutten av 80-tallet. Jeg hadde ikke for vane å prøve nye ting, hverken kyss eller sjokolader. Men venninnen min, som bodde i en annen by, eller mer et tettsted kanskje, vel, et veikryss for å være helt ærlig,  hun syns jeg burde prøve Stratos. Jeg har lenge trodd dette var tiden da Stratos kom i butikkene for første gang, men sånn var det ikke, Stratos har vært i markedet i 70 år, men akkurat denne lørdagen kom den altså inn i markedet mitt. Og jeg husker det slik at alle snakket om denne sjokoladen og hvordan den bare smeltet på tunga. Vel, jeg syns Freia melkesjokolade smeltet helt fint på tunga bare den lå der lenge nok, og skjønte ikke oppstyret. Men venninna mi klarte altså å lure meg til å bruke alle pengene mine på denne nye sjokoladen.

Man kan trygt si jeg var en smule urolig da vi gikk hjem. Man kan trygt si jeg angra, at jeg mente jeg hadde gjort en generaltabbe. I svingen inn til huset til venninna min møtte vi altså på denne gjengen. Deriblant han som skulle kysse meg noen timer senere. De sparka i grusen og  inviterte oss med på fest. Jeg tenkte på Freia melkesjokolade som jeg ikke kom til å få. Venninna mi sa vi kom.

I dag er det jo ikke sånn at når jeg kjøper en sjokolade så VENTER jeg med å spise den. Det var sånt vi holdt på med på mot slutten av 80-tallet. Først etter at vi hadde kommet inn, snakket med både moren og faren til venninnen min veldig veldig lenge, og den plagsomme lillebroren, ganske lenge, for så å gå opp på rommet, sette på noe musikk og da snakker vi KASSETT som måtte spoles og nærmest trekkes opp for å finne akkurat den der sangen vi skulle høre, sette seg på senga, først da kunne vi spise det vi hadde kjøpt.
Og jeg åpnet opp det rare blå papiret på stratosen, brøt av en bit og tittet irritert på de berømmelige hullene. Luft. De hadde altså puttet luft inn i sjokoladen. Luft smaker da ingenting. Jeg følte meg sjeldent lurt og nedfor, det var jo tross alt en hel uke til jeg kunne kjøpe sjokolade igjen, og venninna mi bare babla om den festen vi skulle på, som om det var noe å trakte etter. Fester for meg, eller sammenkomster generelt, var en stor pine for meg på denne tiden.  Men dette var en ny by, eller et nytt veikryss, så plageåndene var i hvert fall ikke der. Så jeg kunne bli med, det var ikke det, det var bare dette med Freia, da. Så jeg sukket og la en rute Stratos på tunga, litt sånn uinteressert.
Og den smaken, måten den smeltet på og den boblende bruspulverfølelsen i munnen, den kommer jeg aldri, aldri til å glemme. Det var den mest vidunderlige smaken og følelsen jeg hadde kjent i mitt liv og fortsatt er den høyt opp på lista over jøger-øyeblikk. Jeg tok en bit til. Lot den smelte sakte. En bit til. Aldri to. En og en. Jeg brukte sikkert en time på den sjokoladen. Venninna mi skravla sikkert hele tiden. Jeg fikk ikke med meg noe som helst annet enn den sjokoladen.

Jeg spiste bare Stratos etter dette en lang, lang stund. Men så var det akkurat som om noe skjedde. Den var ikke like god. Og så kom Troika og ødela alt, og så gikk jeg tilbake til Freia. Stratos i dag er veldig langt unna den opplevelsen jeg husker den lørdagen.

Men kyssing. Det tok seg heldigvis opp.

Egentlig er jeg veldig glad for at det ikke var omvendt, når jeg tenker meg godt om.

søndag 2. juli 2017

Nødbrems

Tekst stuntskrevet på sommertoget 27. juni 2017:

Hun gikk på og satte seg mot kjøreretningen, på skrå mot ham. 
Han fikk umiddelbart dårlig tid
en følelse av noe som hastet
noe han skulle rekke.
Et plutselig urolig hjerte på Nordlandsbanen.

Blikket hennes falt øyeblikket ut av vinduet, slik det alltid gjør på et tog,
ut av vinduet hvor landet snek seg forbi ,
fra rute til rute, fra nord til sør,
strakte seg ut, gjespet,
for det var en stille litt søvnig morgen,
fjellet hadde akkurat våknet og kokte kaffe til dalen.
Ennå hadde hun ikke sett på ham, ennå hadde hun ikke smilt til ham
men likevel visste han
at hun hadde et smil man kan høre i mørket
et smil som kan vare over fjell
i dype skoger, langs en fjord,
et smil som kan vare hele Nordlandsbanen
og hele tiden etter alt det han ikke fikk seg selv til å gjøre:
Trekke i nødbremsen
stoppe tiden
kysse henne
og starte reisen.

Se oppsummeringen av turen her:
https://tv.nrk.no/serie/sommertoget-minutt-for-minutt/ENRK02062717/27-06-2017

torsdag 29. september 2016

Fortsatt puster hun på fjæra mi

Det ser mørkt ut. Forlaget mitt har akkurat lagt ned. Og hun, min sjelevenn, ligger i en seng og skal dø, påstår hun. Hun ligger der med oksygen-maske, men smiler. Trekker lett på skuldra. Gir signal om at jeg skal ta av maska, slik at hun kan si noe.
- Så får du finne et nytt forlag, da.
-Kjære deg, det er ikke bare å finne et nytt forlag.
- Det vet jeg. Men det kommer du til å gjøre.
Hun snakker i korte setninger, det er alt hun har pust til. I det siste har hun knapt pust til det heller. Hun har gitt oss som sitter rundt henne, vi som er så heldige å få være hennes nærmeste, klar beskjed om at nå får det være vi som underholder henne. Gjennom et langt vennskap har det vært omvendt. Så jeg nikker og skal til å hjelpe henne på med oksygenmaska igjen, men hun stopper meg. Hun er ikke ferdig å snakke.
- Elin. Boka kommer ut. Men det blir noen ekstrahinder. Se på Landegode der ute. Se på fjellformasjonene. De to første toppene er du over. Men det blir en liten til. Ser du den? Liten og bratt.
Jeg ser og nikker. Tenker inni meg at jeg ikke vet om jeg orker. Ikke nå. Ikke noen gang. Det betyr så lite akkurat nå. Sjelevennen min dør jo! Alt er meningsløst. Hun klemmer hånden min. Ser strengt på meg.
-Boka kommer ut.
- Klart det, sier jeg.
Jeg tar på oksygenmaska igjen og vi sitter litt i denne forunderlige fine stillheten. Hører på vårlydene utenfor, de nærmest insisterer. Som hun. Og med ett kjenner jeg hvor innmari viktig det er at akkurat den boka skal ut.
- Jeg lover å gi den ut, Vibeke. Og den skal være til minne om deg. Jeg lover.
Jeg ser hun blir rørt. Hun klemmer hånden og holder den fast helt til jeg er ferdig å gråte for denne gang. Så sovner hun.

Lenge før jeg begynte å skrive på bok sa hun at jeg kom til å bli forfatter. Jeg ble forfatter.
Lenge før hun ble alvorlig syk sa hun at kom til å dø i mars 2015. Hun døde i mars 2015.

Men fortsatt puster hun på fjæra mi og lar den aldri falle.