torsdag 29. september 2016

Fortsatt puster hun på fjæra mi

Det ser mørkt ut. Forlaget mitt har akkurat lagt ned. Og hun, min sjelevenn, ligger i en seng og skal dø, påstår hun. Hun ligger der med oksygen-maske, men smiler. Trekker lett på skuldra. Gir signal om at jeg skal ta av maska, slik at hun kan si noe.
- Så får du finne et nytt forlag, da.
-Kjære deg, det er ikke bare å finne et nytt forlag.
- Det vet jeg. Men det kommer du til å gjøre.
Hun snakker i korte setninger, det er alt hun har pust til. I det siste har hun knapt pust til det heller. Hun har gitt oss som sitter rundt henne, vi som er så heldige å få være hennes nærmeste, klar beskjed om at nå får det være vi som underholder henne. Gjennom et langt vennskap har det vært omvendt. Så jeg nikker og skal til å hjelpe henne på med oksygenmaska igjen, men hun stopper meg. Hun er ikke ferdig å snakke.
- Elin. Boka kommer ut. Men det blir noen ekstrahinder. Se på Landegode der ute. Se på fjellformasjonene. De to første toppene er du over. Men det blir en liten til. Ser du den? Liten og bratt.
Jeg ser og nikker. Tenker inni meg at jeg ikke vet om jeg orker. Ikke nå. Ikke noen gang. Det betyr så lite akkurat nå. Sjelevennen min dør jo! Alt er meningsløst. Hun klemmer hånden min. Ser strengt på meg.
-Boka kommer ut.
- Klart det, sier jeg.
Jeg tar på oksygenmaska igjen og vi sitter litt i denne forunderlige fine stillheten. Hører på vårlydene utenfor, de nærmest insisterer. Som hun. Og med ett kjenner jeg hvor innmari viktig det er at akkurat den boka skal ut.
- Jeg lover å gi den ut, Vibeke. Og den skal være til minne om deg. Jeg lover.
Jeg ser hun blir rørt. Hun klemmer hånden og holder den fast helt til jeg er ferdig å gråte for denne gang. Så sovner hun.

Lenge før jeg begynte å skrive på bok sa hun at jeg kom til å bli forfatter. Jeg ble forfatter.
Lenge før hun ble alvorlig syk sa hun at kom til å dø i mars 2015. Hun døde i mars 2015.

Men fortsatt puster hun på fjæra mi og lar den aldri falle.



mandag 18. april 2016

Skal vi skulke?

Jeg satt på bakerste rad på vindusrekka gjennom hele skoletiden. Eller jeg gjorde jo egentlig ikke det, men sånn i ettertid er det det jeg husker. Jeg husker jeg satt der på vindusrekka og så ut på de nakne trærne mot en grå himmel. Og de var jo selvfølgelig ikke nakne hele tiden de trærne, og himmelen var selvfølgelig ikke grå hele tiden. Men kanskje det var på sånne grå dager jeg skulka mest. For det var det jeg gjorde. Jeg skulka.

Jeg bare dro.
Jeg forlot læreren i strikka vest, dårlig ånde og kritt på fingrene. Kritt på fingrene var for øvrig det verste jeg visste, det var verre enn dårlig ånde, og da kan dere tenke dere. Kritt som gjorde fingrene tørre og stive. Jeg ville at han skulle vaske det av seg, men det gjorde han jo ALDRI. I stedet tørket han litt av det av seg på den brune bilbuksa og pekte på meg en hvit krittfinger og ville at jeg skulle svare på et eller annet. Eller forholde meg til noe. 

Så jeg bare dro.
Jeg så ut av vinduet og dro. Noen ganger dro jeg alene. Men som oftes hadde jeg med meg Den Aller Fineste som satt på et klasserom i etasjen over. Jeg innbilte meg at han også satt på bakerste rad på vindusrekka og så ut på akkurat samme himmel som meg. Og tenkte at nå. Nå drar jeg.

Det som var så innmari fint med å skulke med Den Aller Fineste var at vi kjente hverandre ut og inn og ville akkurat det samme når vi skulket. Hele tiden. Det var liksom ikke sånn at jeg stod der og sparka beskjemmet i grusen og ikke turte se han inn i de innmari fine øynene hans. Det var liksom ikke sånn som i virkeligheten, hvor jeg ennå ikke hadde snakket med han. Nei når vi skulka og møttes under de nakne trærne, så stod vi temmelig tett sammen. Og når jeg foreslo at vi skulle dra og kjøpe skolebrød på butikken, så smilte han, og da kom de fine smilerynkene rundt øyene hans tydelig fram. Sa at det var en innmari god ide. 

Etter å ha kjøpt skolebrød dro vi veldig ofte hjem til ham, og jeg kan beskrive det rommet hans i detalj. Selv om jeg selvfølgelig aldri har vært på rommet til Den Aller Fineste. Men jeg hadde gått fordi utenfor der noen ganger. Eller, ganske mange ganger faktisk. Selv om huset hans lå i en blindvei, og det ofte ble litt dumt å bare gå inn der, og så snu.
Men jeg hadde faktisk en hel del å gjøre i den blindveien.

Jeg så at gardinene hans var grå og var jeg heldig var lyset på. Da var han hjemme, inne der, bak de gardinene. Jeg tenkte meg at midt i  rommet måtte det stå et stereoanlegg. Og det var på det stereoanlegget Den Aller Fineste spilte de Aller Fineste Sangene.  Og alle sangene var til MEG.

Slik jeg husker det så snakket vi ikke så innmari mye der vi satt og spiste skolebrød og hørte på musikk. Men vi satt tett sammen på senga hans, så tett at jeg kunne kjenne varmen fra låret hans mot låret mitt. Og foran oss lå hele dagen og ingen krav. Og alt som kunne bli.

En krittfri tilværelse.

Og nå. Temmelig mange år etter.  Uhorvelig mange år etter, hender det at jeg gjør det igjen. På dager hvor det butter litt i mot. Hvor det er litt for mange krav og litt for mye pes. Og litt for mange gråe himler mot nakne trær. Da hender det at jeg snur hodet mot vinduet. Og skulker. 


Bare drar ingen steder og alle steder.

søndag 17. januar 2016

Erkjennelser

Jeg blir gamlere.
Jeg ser det nå, ikke bare på årene som går, men på halsen, rundt øynene, på måten kroppen håndterer anstregelser, på hva som nå ER anstrengelser.
Jeg har vært på mitt vakreste og sterkeste.  Jeg blomstret sent, akkurat i tide, men nå er jeg forbi full blomst, forfallet har begynt.
Vi står midt mellom 2008 og 2024.
2008 har nettopp vært. Det er bare et øyeblikk til 2024.
Sjelevenner dør. Helter dør. Klokka går, jordkloden snurrer, bittesmå forskyvninger gjør at tiden tar et hopp, et jordskjelv der og litt snøsmelting her så har vi plutselig noen milisekunder i døgnet mindre å rutte med, og hvor ble de av? Hvor ble de av? Jeg hadde trengt dem.

Drømmer kommer, ustanselig, vokser seg svære, jeg har fått smaken på noen av dem, kjent det på kroppen, hvordan det er når de går i oppfyllelse, små hint av noe større,  noe som gjør at jeg alltid vil ha mer. Mer! Men hva om det blir med den ene smakebiten?

Alt skrur seg til. Landegode har tatt vinterkåpa på, samme som i fjor, men fargene er mer intense, himmelen klarere. Solnedgang etter solnedgang, den ene mer praktfull enn den andre, vinen blir bedre, ølet kaldere, friheten større, tårene blir flere, jeg ser ut til å få flere nervepunkter i det ytterste hudlaget, musikken gir meg gåsehud oftere og oftere, litteraturen slår meg i magen og hjertet, hardere, deiligere, alt heves noen hakk, blir mer intenst,
fordi det er en ende på det.

Forfall er uutholdelig vakkert.