mandag 22. januar 2018

Han tykje kor man plages


Det har blåst storjævler siden 2017. Jeg begynner å ta det personlig. Rettelse: Jeg TAR det personlig.

Jeg føler meg krenka av vinden.

Den er rett og slett ute etter meg, den  helsikes stormen. Det er pokker ikke fred å få, ikke et øyeblikk.
Han har det med å angripe i sårbare øyeblikk. Når man har glemt å lete fram bilnøklene før man beveger seg ut, for eksempel. Da tar han deg sideveis med ufine krasse dytt, presser deg opp mot bilen, griper fatt i veske og jakke og iskalde febrilske hender som leter tulling etter bilnøklene, han biter deg i ørene, kauker og hoier og klemmer livskiten ut av deg. En gang fant jeg ikke bilnøklene på flere sekunder og måtte grave meg ned i tide og utide, midt på en offentlig parkeringsplass, midt blant folk stod jeg der med ræva i været og gravde meg ned i den bunnfrosne asfalten, fikk ikke tak i hverken tilværelsen eller fornuften, ble tatt av storm-jævelen, slynget opp i universet, dalte ned i skjul inne på kjøpesenteret rett ved siden av, hvor jeg måtte trøstekjøpe minst fire flasker vin.

Dæven han steike, kor man plages.

Eller når man skal hente posten, man må jo hente posten innimellom, enn så lenge leveres den jo. Så man kler på seg ull og bevernylon og lue og votter og fandens oldemor, og kreker seg ut, de få metrene det er til postkassen, og det er ni minus og full orkan, og etter to meter skjønner man at han vil DREPE deg den helsikes vinden, han vil knivstikke deg til døde, i trynet, faktisk, selv ikke den mest bestialske morder ville funnet på å knivstikke noen til døde via ørsmå kniver i ansiktet. Men man kjemper, man kaver, man overlever og kommer inn igjen en halv evighet og fem usle meter senere med favnen full av reklameskit og frosteksem i i full blomst i panna.

Syke mann, kor man plages.

Så jeg fyrer i ovnen, trøstedrikker vin, klør på frosteksem  og surmuler. Hører han river i tak og vegger, hører han finner den ene takstenen som er litt løs, hører han dunker den opp og ned, opp og ned, opp og ned, hører han uler og gjør alt han kan for å overdøve Tom Waits som forsøker å trøste meg på vinyl. HOLD KJEFT roper jeg tilbake, mens jeg skroller hissig gjennom sosiale medier og hele føkkings internett, gjeiper til tullinger som går på fjelltopper og på  ski og som vaser ute i naturen mens de babler henrykt om lyset der ute, LYSET dere, han steike kor man plages med sånne folk, tenker jeg mens jeg gurgler vin og planlegger hevn.  Jeg skal grisebanke den helsikes stormen, jeg skal grisebanke januar, jeg skal bli hun derre gale kjerringa som står ute under nordlyset og hytter med nevene, men ikke så lenge om gangen, to sekunder maks, så er det inn og fortsette bainnskapen der.

Så inst inni svarte grønne, kor man plages.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar