Villdyret har våknet

Jeg hadde skumle planer for hoftene mine i dag. De skulle vekkes til live. Filleristes opp fra de døde.

Noen ville kanskje hevde det var Mission Impossible. Noen er til og med så frekk å påstå at Lykkelica går som en fødeklar ku. Men tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle gjøre ting jeg ikke kan i dag.

Zumba.

Zumba innebærer at man danser. Til heftige rytmer. Fortrinnsvis i takt. Med store deler av kroppen. Deriblant disse hoftene da.

Dette gjør man så sammen med en haug med andre damer. I en sal full av speil. Og i fullt dagslys.

Det er utrolig hvor gal man kan bli.

Man kan trygt si jeg var en smule skeptisk der jeg stod og knødde på bakerste rad, og vurderte alle retrettmuligheter. Musikken settes på og Shakiras heftige rytmer rugger gjennom rommet.

Waka-waka heihå! Jadda!

Instrukøren går rett ned i bred benstilling, vrikker på den veldreide rumpa og forventer at jeg skal gjøre det samme. Lykkelica går ned i bred benstilling, vrikker i vei og tenker at her er det noe riv ruskende gæli. Waka-wakaen har på en måte satt seg fast. Det er ikke et kvidder som fungerer, armene går et sted, bena et helt andre, og hoftene har satt seg fast i revers. De andre går opp, Lykkelica går ned. De andre går til høyre, Lykkelica går til venstre.

- Kom igjen nå, slipp dere løs. Rist på rompa, rist på rompa, hyler instruktøren.

Hvordan i herrens navn skal jeg jokke meg ut av dette, tenker jeg.

Og så skal vi forsyne meg BRØLE også. Mens vi foretar en stammedans uten sidestykke, bena går som trommestikker i gulvet, det meste er i fritt fall og så brøler man som ville dyr.

Jeg late-brøler. Det får da være måte på.... Hva er jeg? En urkvinne liksom?

- Kom igjen! Slipp dere løs. Få det uuuuuuuuut, hyler instruktøren.

Og jeg tenker: What the heck!
Så Lykkelica brøler. Brøler en gang. Brøler to ganger. Registrer at det er deilig å brøle.

Og så skjer det noe. Dagslyset forsvinner. Treningssalen forsvinner. Hoftene går av i hengslene. Takten er på plass. Rompa herjer på. Armene er senioritas. Krøllene fyker veggimellom. Svetten renner. Magen har sneket seg ut mellom toppen og buksa og dirrer lykkelig i frilufta, uten å bli forvist på plass igjen.

Lykkelica har forvandlet seg til Shakira, og danser villdans på de afrikanske steppene. Waka-waka!! For this is Africa!

Villdyret har våket.

Nå er det ikke godt å si hva som kan hende.
Grrrrr....!!!!!