Høy puls

Jeg har fått meg pulsklokke.

Jeg vet.

Det er skikkelig nerdete. Veldig Petter Northug. Og i overkant navlebeskuende.

Men denne lille rosa saken har allerede voldt meg mye frustrasjon og mye glede. Folk som ikke er like treningsnerdete som meg, forstår ikke dette. Mannen min for eksempel. Som har gitt meg denne pulsklokka.

Han visste nok ikke hva han gjorde.

Den eneste som forstår meg i min nære omgangskrets (hvis vi ser bort fra Petter Northug) er broren min. Han er nemlig også sånn treningsnerd. Og i flere måneder har han kastet raske blikk på pulsklokka si under de felles spinningtimene våre, mens jeg bare har kunnet kastet raske blikk på rompa til vedkommende som satt på sykkelen foran. Og der har det vært mange slags romper å se på, så det har bare tidvis vært en glede.

Så når jeg da endelig fikk egen pulsklokke i julegave koblet nok nerde-genet inn med full styrke. Jeg ser det. Jeg brukte blant annet store deler av natt til første juledag på å lese i bruksanvisningen til den nye duppedingsen min. Og jeg som aldri i mitt liv har lest en bruksanvisning før.

Jeg sprang på et tidspunkt også opp og ned trappa, for å sjekke hvordan pulsen min reagerte på det. Natt til første juledag.

Galskap.

For å kunne gi meg forskjellige treningsprogram så var det nødvendig å sjekke hvordan formen min er på nåværende tidspunkt. Dette kunne denne magiske lille saken gjøre ved å plotte inn vitale data om meg selv og ved å måle pulsen min etter at jeg lå musestille noen minutter.

Så jeg lå der musestille. Første juledag. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde ventet av resultat. Men etter å ha trent høypulstimer flere ganger i uka i flere år nå, så regnet jeg nok med at min kjære lille rosa sak skulle fortelle meg at jeg var i god form.

Men neida. Den påstår altså at formen min er "normal"!!

DEN LILLE DRITTEN!!!

Pulsklokka var åpenbart ikke til å stole på. Så dro vi på julemiddag til mamma, og jeg hadde til og med med meg svigermor og hele bøtteballetten. Men det var ikke til hinder for at pulsklokka ble hyppig debattert mellom meg og min bror. Så fikk jeg den INNMARI dårlige ideen om at broren min kunne teste formen sin på min pulsklokke, selvsagt med sine data plottet inn.

Han fikk vite et hans treningsform var på ELITENIVÅ!

Makan til forræderisk mainsjit-klokke, du kan tro jeg fikk høy puls der midt i julemiddag-selskapet.

Så ville lillesøsteren min teste saken. Man kan si mye godt om min kjære lillesøster, skjønne prinsessa mi, men godt trent vil jeg IKKE si hun er.

Pulsklokka mi derimot påstod hardnakka at hun var i normalt god form, på SAMME NIVÅ som meg med andre ord.

Det er vanskelig å beskrive hvor sur jeg ble av dette.

Broren min satt bare å babla om elitenivået sitt, mamma serverte kaffe og kaker og prøvde å gjøre det koselig, mannen min sendte meg oppgitte "Hva har jeg gjort" blikk og hva gjorde Lykkelica?? Hun googlet fitnesstesten til den fordømrade klokka, på jakt etter en forklaring.

I dagevis.
Jeg tuller ikke. Og når jeg prøvde å snakke om dette med min kjære fikk jeg bare disse rare, tomme blikkene tilbake......

Jeg skal ikke gå inn på det i detalj. Men visse genetisk betinget... hva skal man si.... særegenheter med kroppen min er trolig årsaken til pulsklokka massive feiltolkning av formen min. Tror jeg.

I hvertfall gikk jeg og broren min over til ihuga konkurranse i hvem som klarer å få pulsen ned raskest fra topppuls til oppvarmingspuls, noe JEG vil påstå er et langt mer troverdig måte å måle god form på. Spesielt siden jeg foreløpig har rekorden.....

Så nå er jeg og den rosa pulsklokka mi BESTEVENNER igjen. Helt til neste fitnesstest tenker jeg.......