Han tykje kor man plages

Det har blåst storjævler siden 2017. Jeg begynner å ta det personlig. Rettelse: Jeg TAR det personlig.

Jeg føler meg krenka av vinden.

Den er rett og slett ute etter meg, den  helsikes stormen. Det er pokker ikke fred å få, ikke et øyeblikk.
Han har det med å angripe i sårbare øyeblikk. Når man har glemt å lete fram bilnøklene før man beveger seg ut, for eksempel. Da tar han deg sideveis med ufine krasse dytt, presser deg opp mot bilen, griper fatt i veske og jakke og iskalde febrilske hender som leter tulling etter bilnøklene, han biter deg i ørene, kauker og hoier og klemmer livskiten ut av deg. En gang fant jeg ikke bilnøklene på flere sekunder og måtte grave meg ned i tide og utide, midt på en offentlig parkeringsplass, midt blant folk stod jeg der med ræva i været og gravde meg ned i den bunnfrosne asfalten, fikk ikke tak i hverken tilværelsen eller fornuften, ble tatt av storm-jævelen, slynget opp i universet, dalte ned i skjul inne på kjøpesenteret rett ved siden av, hvor jeg måtte trøstekjøpe minst fire flasker vin.

Dæven han steike, kor man plages.

Eller når man skal hente posten, man må jo hente posten innimellom, enn så lenge leveres den jo. Så man kler på seg ull og bevernylon og lue og votter og fandens oldemor, og kreker seg ut, de få metrene det er til postkassen, og det er ni minus og full orkan, og etter to meter skjønner man at han vil DREPE deg den helsikes vinden, han vil knivstikke deg til døde, i trynet, faktisk, selv ikke den mest bestialske morder ville funnet på å knivstikke noen til døde via ørsmå kniver i ansiktet. Men man kjemper, man kaver, man overlever og kommer inn igjen en halv evighet og fem usle meter senere med favnen full av reklameskit og frosteksem i i full blomst i panna.

Syke mann, kor man plages.

Så jeg fyrer i ovnen, trøstedrikker vin, klør på frosteksem  og surmuler. Hører han river i tak og vegger, hører han finner den ene takstenen som er litt løs, hører han dunker den opp og ned, opp og ned, opp og ned, hører han uler og gjør alt han kan for å overdøve Tom Waits som forsøker å trøste meg på vinyl. HOLD KJEFT roper jeg tilbake, mens jeg skroller hissig gjennom sosiale medier og hele føkkings internett, gjeiper til tullinger som går på fjelltopper og på  ski og som vaser ute i naturen mens de babler henrykt om lyset der ute, LYSET dere, han steike kor man plages med sånne folk, tenker jeg mens jeg gurgler vin og planlegger hevn.  Jeg skal grisebanke den helsikes stormen, jeg skal grisebanke januar, jeg skal bli hun derre gale kjerringa som står ute under nordlyset og hytter med nevene, men ikke så lenge om gangen, to sekunder maks, så er det inn og fortsette bainnskapen der.

Så inst inni svarte grønne, kor man plages.

Første kyss og noe som smelter på tunga

Jeg fikk mitt første kyss og smakte Stratos for første gang på en og samme dag. Det er bare en av de to hendelsene jeg husker i detalj.

Man burde huske sitt første kyss i detalj. Det burde man virkelig. Men jeg husker ingenting. Jeg husker hvor det var, jeg husker hvem det var, jeg kan fortsatt navnet hans enda jeg ikke har møtt ham siden, jeg husker det sjenerte og veldig søte blikket hans rett før kysset, jeg husker han nærmet seg veldig forsiktig. Men så. Helt blankt. Husker ingenting. Ingenting annet enn at jeg tenkte som Fleksnes: Dett var dett. Nå er jeg ikke lenger ukyssa.

Formiddagen før: Jeg og venninnenen min skulle på kiosken og kjøpe lørdagsgodt. Dette var altså i de dager da det fantes lørdagsgodt og bare det. Jeg ante ingenting om at jeg skulle få mitt første kyss den dagen, jeg var mer opptatt av at jeg bare hadde noen få kroner å kjøpe godt for. Jeg skulle ha sjokoloade, Freia, slik jeg alltid kjøpte. Jeg hadde ikke nok til to sjokolader, det hadde man ikke på den tiden.
Dette var engang på 1800-tallet, eller nærmere bestemt mot slutten av 80-tallet. Jeg hadde ikke for vane å prøve nye ting, hverken kyss eller sjokolader. Men venninnen min, som bodde i en annen by, eller mer et tettsted kanskje, vel, et veikryss for å være helt ærlig,  hun syns jeg burde prøve Stratos. Jeg har lenge trodd dette var tiden da Stratos kom i butikkene for første gang, men sånn var det ikke, Stratos har vært i markedet i 70 år, men akkurat denne lørdagen kom den altså inn i markedet mitt. Og jeg husker det slik at alle snakket om denne sjokoladen og hvordan den bare smeltet på tunga. Vel, jeg syns Freia melkesjokolade smeltet helt fint på tunga bare den lå der lenge nok, og skjønte ikke oppstyret. Men venninna mi klarte altså å lure meg til å bruke alle pengene mine på denne nye sjokoladen.

Man kan trygt si jeg var en smule urolig da vi gikk hjem. Man kan trygt si jeg angra, at jeg mente jeg hadde gjort en generaltabbe. I svingen inn til huset til venninna min møtte vi altså på denne gjengen. Deriblant han som skulle kysse meg noen timer senere. De sparka i grusen og  inviterte oss med på fest. Jeg tenkte på Freia melkesjokolade som jeg ikke kom til å få. Venninna mi sa vi kom.

I dag er det jo ikke sånn at når jeg kjøper en sjokolade så VENTER jeg med å spise den. Det var sånt vi holdt på med på mot slutten av 80-tallet. Først etter at vi hadde kommet inn, snakket med både moren og faren til venninnen min veldig veldig lenge, og den plagsomme lillebroren, ganske lenge, for så å gå opp på rommet, sette på noe musikk og da snakker vi KASSETT som måtte spoles og nærmest trekkes opp for å finne akkurat den der sangen vi skulle høre, sette seg på senga, først da kunne vi spise det vi hadde kjøpt.
Og jeg åpnet opp det rare blå papiret på stratosen, brøt av en bit og tittet irritert på de berømmelige hullene. Luft. De hadde altså puttet luft inn i sjokoladen. Luft smaker da ingenting. Jeg følte meg sjeldent lurt og nedfor, det var jo tross alt en hel uke til jeg kunne kjøpe sjokolade igjen, og venninna mi bare babla om den festen vi skulle på, som om det var noe å trakte etter. Fester for meg, eller sammenkomster generelt, var en stor pine for meg på denne tiden.  Men dette var en ny by, eller et nytt veikryss, så plageåndene var i hvert fall ikke der. Så jeg kunne bli med, det var ikke det, det var bare dette med Freia, da. Så jeg sukket og la en rute Stratos på tunga, litt sånn uinteressert.
Og den smaken, måten den smeltet på og den boblende bruspulverfølelsen i munnen, den kommer jeg aldri, aldri til å glemme. Det var den mest vidunderlige smaken og følelsen jeg hadde kjent i mitt liv og fortsatt er den høyt opp på lista over jøger-øyeblikk. Jeg tok en bit til. Lot den smelte sakte. En bit til. Aldri to. En og en. Jeg brukte sikkert en time på den sjokoladen. Venninna mi skravla sikkert hele tiden. Jeg fikk ikke med meg noe som helst annet enn den sjokoladen.

Jeg spiste bare Stratos etter dette en lang, lang stund. Men så var det akkurat som om noe skjedde. Den var ikke like god. Og så kom Troika og ødela alt, og så gikk jeg tilbake til Freia. Stratos i dag er veldig langt unna den opplevelsen jeg husker den lørdagen.

Men kyssing. Det tok seg heldigvis opp.

Egentlig er jeg veldig glad for at det ikke var omvendt, når jeg tenker meg godt om.

Nødbrems

Tekst stuntskrevet på sommertoget 27. juni 2017:

Hun gikk på og satte seg mot kjøreretningen, på skrå mot ham. 
Han fikk umiddelbart dårlig tid
en følelse av noe som hastet
noe han skulle rekke.
Et plutselig urolig hjerte på Nordlandsbanen.

Blikket hennes falt øyeblikket ut av vinduet, slik det alltid gjør på et tog,
ut av vinduet hvor landet snek seg forbi ,
fra rute til rute, fra nord til sør,
strakte seg ut, gjespet,
for det var en stille litt søvnig morgen,
fjellet hadde akkurat våknet og kokte kaffe til dalen.

Ennå hadde hun ikke sett på ham, ennå hadde hun ikke smilt til ham
men likevel visste han
at hun hadde et smil man kan høre i mørket
et smil som kan vare over fjell
i dype skoger, langs en fjord,
et smil som kan vare hele Nordlandsbanen
og hele tiden etter alt det han ikke fikk seg selv til å gjøre:

Trekke i nødbremsen
stoppe tiden
kysse henne
og starte reisen.

Se oppsummeringen av turen her:

https://tv.nrk.no/serie/sommertoget-minutt-for-minutt/ENRK02062717/27-06-2017

Fortsatt puster hun på fjæra mi

Det ser mørkt ut. Forlaget mitt har akkurat lagt ned. Og hun, min sjelevenn, ligger i en seng og skal dø, påstår hun. Hun ligger der med oksygen-maske, men smiler. Trekker lett på skuldra. Gir signal om at jeg skal ta av maska, slik at hun kan si noe.
- Så får du finne et nytt forlag, da.
-Kjære deg, det er ikke bare å finne et nytt forlag.
- Det vet jeg. Men det kommer du til å gjøre.
Hun snakker i korte setninger, det er alt hun har pust til. I det siste har hun knapt pust til det heller. Hun har gitt oss som sitter rundt henne, vi som er så heldige å få være hennes nærmeste, klar beskjed om at nå får det være vi som underholder henne. Gjennom et langt vennskap har det vært omvendt. Så jeg nikker og skal til å hjelpe henne på med oksygenmaska igjen, men hun stopper meg. Hun er ikke ferdig å snakke.
- Elin. Boka kommer ut. Men det blir noen ekstrahinder. Se på Landegode der ute. Se på fjellformasjonene. De to første toppene er du over. Men det blir en liten til. Ser du den? Liten og bratt.
Jeg ser og nikker. Tenker inni meg at jeg ikke vet om jeg orker. Ikke nå. Ikke noen gang. Det betyr så lite akkurat nå. Sjelevennen min dør jo! Alt er meningsløst. Hun klemmer hånden min. Ser strengt på meg.
-Boka kommer ut.
- Klart det, sier jeg.
Jeg tar på oksygenmaska igjen og vi sitter litt i denne forunderlige fine stillheten. Hører på vårlydene utenfor, de nærmest insisterer. Som hun. Og med ett kjenner jeg hvor innmari viktig det er at akkurat den boka skal ut.
- Jeg lover å gi den ut, Vibeke. Og den skal være til minne om deg. Jeg lover.
Jeg ser hun blir rørt. Hun klemmer hånden og holder den fast helt til jeg er ferdig å gråte for denne gang. Så sovner hun.

Lenge før jeg begynte å skrive på bok sa hun at jeg kom til å bli forfatter. Jeg ble forfatter.
Lenge før hun ble alvorlig syk sa hun at kom til å dø i mars 2015. Hun døde i mars 2015.

Men fortsatt puster hun på fjæra mi og lar den aldri falle.

Skal vi skulke?

Jeg satt på bakerste rad på vindusrekka gjennom hele skoletiden. Eller jeg gjorde jo egentlig ikke det, men sånn i ettertid er det det jeg husker. Jeg husker jeg satt der på vindusrekka og så ut på de nakne trærne mot en grå himmel. Og de var jo selvfølgelig ikke nakne hele tiden de trærne, og himmelen var selvfølgelig ikke grå hele tiden. Men kanskje det var på sånne grå dager jeg skulka mest. For det var det jeg gjorde. Jeg skulka.

Jeg bare dro.

Jeg forlot læreren i strikka vest, dårlig ånde og kritt på fingrene. Kritt på fingrene var for øvrig det verste jeg visste, det var verre enn dårlig ånde, og da kan dere tenke dere. Kritt som gjorde fingrene tørre og stive. Jeg ville at han skulle vaske det av seg, men det gjorde han jo ALDRI. I stedet tørket han litt av det av seg på den brune bilbuksa og pekte på meg en hvit krittfinger og ville at jeg skulle svare på et eller annet. Eller forholde meg til noe. 

Så jeg bare dro.

Jeg så ut av vinduet og dro. Noen ganger dro jeg alene. Men som oftes hadde jeg med meg Den Aller Fineste som satt på et klasserom i etasjen over. Jeg innbilte meg at han også satt på bakerste rad på vindusrekka og så ut på akkurat samme himmel som meg. Og tenkte at nå. Nå drar jeg.

Det som var så innmari fint med å skulke med Den Aller Fineste var at vi kjente hverandre ut og inn og ville akkurat det samme når vi skulket. Hele tiden. Det var liksom ikke sånn at jeg stod der og sparka beskjemmet i grusen og ikke turte se han inn i de innmari fine øynene hans. Det var liksom ikke sånn som i virkeligheten, hvor jeg ennå ikke hadde snakket med han. Nei når vi skulka og møttes under de nakne trærne, så stod vi temmelig tett sammen. Og når jeg foreslo at vi skulle dra og kjøpe skolebrød på butikken, så smilte han, og da kom de fine smilerynkene rundt øyene hans tydelig fram. Sa at det var en innmari god ide. 

Etter å ha kjøpt skolebrød dro vi veldig ofte hjem til ham, og jeg kan beskrive det rommet hans i detalj. Selv om jeg selvfølgelig aldri har vært på rommet til Den Aller Fineste. Men jeg hadde gått fordi utenfor der noen ganger. Eller, ganske mange ganger faktisk. Selv om huset hans lå i en blindvei, og det ofte ble litt dumt å bare gå inn der, og så snu.

Men jeg hadde faktisk en hel del å gjøre i den blindveien.

Jeg så at gardinene hans var grå og var jeg heldig var lyset på. Da var han hjemme, inne der, bak de gardinene. Jeg tenkte meg at midt i  rommet måtte det stå et stereoanlegg. Og det var på det stereoanlegget Den Aller Fineste spilte de Aller Fineste Sangene.  Og alle sangene var til MEG.

Slik jeg husker det så snakket vi ikke så innmari mye der vi satt og spiste skolebrød og hørte på musikk. Men vi satt tett sammen på senga hans, så tett at jeg kunne kjenne varmen fra låret hans mot låret mitt. Og foran oss lå hele dagen og ingen krav. Og alt som kunne bli.

En krittfri tilværelse.

Og nå. Temmelig mange år etter.  Uhorvelig mange år etter, hender det at jeg gjør det igjen. På dager hvor det butter litt i mot. Hvor det er litt for mange krav og litt for mye pes. Og litt for mange gråe himler mot nakne trær. Da hender det at jeg snur hodet mot vinduet. Og skulker. 

Bare drar ingen steder og alle steder.

Erkjennelser

Jeg blir gamlere.
Jeg ser det nå, ikke bare på årene som går, men på halsen, rundt øynene, på måten kroppen håndterer anstregelser, på hva som nå ER anstrengelser.
Jeg har vært på mitt vakreste og sterkeste.  Jeg blomstret sent, akkurat i tide, men nå er jeg forbi full blomst, forfallet har begynt.
Vi står midt mellom 2008 og 2024.
2008 har nettopp vært. Det er bare et øyeblikk til 2024.
Sjelevenner dør. Helter dør. Klokka går, jordkloden snurrer, bittesmå forskyvninger gjør at tiden tar et hopp, et jordskjelv der og litt snøsmelting her så har vi plutselig noen milisekunder i døgnet mindre å rutte med, og hvor ble de av? Hvor ble de av? Jeg hadde trengt dem.

Drømmer kommer, ustanselig, vokser seg svære, jeg har fått smaken på noen av dem, kjent det på kroppen, hvordan det er når de går i oppfyllelse, små hint av noe større,  noe som gjør at jeg alltid vil ha mer. Mer! Men hva om det blir med den ene smakebiten?

Alt skrur seg til. Landegode har tatt vinterkåpa på, samme som i fjor, men fargene er mer intense, himmelen klarere. Solnedgang etter solnedgang, den ene mer praktfull enn den andre, vinen blir bedre, ølet kaldere, friheten større, tårene blir flere, jeg ser ut til å få flere nervepunkter i det ytterste hudlaget, musikken gir meg gåsehud oftere og oftere, litteraturen slår meg i magen og hjertet, hardere, deiligere, alt heves noen hakk, blir mer intenst,
fordi det er en ende på det.

Forfall er uutholdelig vakkert.

Smakebit fra manus

Manus på min kommende roman har vært første runde hos redaktør og forlag. Vi er skjønt enig om hva som må gjøres med manuset før det blir bok. Etter det har jeg ligget i stabilt sideleie med valium intravenøst og tenkt: Jeg har tatt meg vann over hodet! Hvordan skal jeg få til ALT DET DER,  DA? Det er jo umuuuuulig!

Heldigvis har jeg tenkt det før. Forrige gang redaktøren ba meg gjøre umulige ting. Det viste seg at jeg fikk det til. Det ble litt armer og ben. Det ble det. Det ble tap av nattesøvn. Det ble det. Men det ble en bok som løftet seg flere hakk.

Så alt er som det skal være. Det er ikke umulig, det er bare et spørsmål om tid før jeg får det til. Nøyaktig hvor lang tid vet jeg ikke ennå. Men mens vi venter og jeg ligger her i stabilt sideleie med valium intravenøst og mister nattesøvnen min, har jeg lyst å dele en liten smakebit fra dette ennå uferdige manuset. Bare husk: Manus er manus. Alt kan skje. Også med denne lille snutten:

Landegode 1962

Johan sto på kaia og ventet i et kjent landskap hvor ingenting var som det pleide. Han så ut akkurat som før, som for to små måneder siden, håret var riktignok nyklipt, luggen var klippet så kort at den ikke ville ligge på plass, men ellers var alt ved det samme. Og likevel; ikke.

Han hadde det samme mørket i seg, et mørke som lyste selv på en fin sensommerdag, den samme roen, ingen impulsive bevegelser, hendene i lomma, ingen vinking, han bedrev ikke slikt. Han sto i ro og ventet til lokalbåten hadde lagt til med den vanlig dumpe smellet mot kaia. Et øyeblikk så det ut som han bare skulle stå der, ikke hjelpe meg med alt pikkpakket, som om jeg var nødt å ta det første skrittet, et skritt jeg ikke visste om jeg kom til å klare å ta. 

Så, endelig, hendene ut av lomma og bena over landgangen, et kort smil, navnet mitt, lavt, hendene hans grep koffertene før jeg fikk omfavnet ham, og der ble de i klemmen som ble overraskende lang. Han holdt de tunge koffertene med strake armer mens jeg la hendene rundt halsen ham, hånda i den nyklipte nakken, kjente den velkjente men forunderlige fremmede lukta av ham, la leppene mot kinnet som var nybarbert for anledningen, kysset ham lett, med lepper som ennå var såre etter kvelden før.

Vi gikk i land, sa noen velvalgte ord til de frammøtte på kaia, endelige hjemme igjen, det har vært en kjølig sommer, slike ting, og tok fatt på den svingete  grusveien hvor alt var velkjent og fremmed. Han sa ikke mye, som vanlig,  spurte om han hadde vært sterk over fjorden til Skutvik, og jeg svarte at det hadde han, vært sterk over fjorden, om bussturen til Bodø hadde vært strevsom, og jeg svarte som sant var at den hadde vært svært strevsom, og fortsatte tanken inni meg, at det er strevsomt å sitte på en buss i timevis og kjempe med en gråt som ble uforløst. Han spurte om jeg var sulten og dermed kom jeg med den aller første løgnen til ham. Jeg løy og sa jeg var skrubbsulten.

Da vi nærmet oss huset så jeg det skinnende hvite nye stakittgjerdet, det lyste på lang avstand. Det var noe rørende ved det gjerdet, ikke bare det at han hadde brukt sommeren alene hjemme på å bygge det til oss, til meg, mens jeg var borte og bygget oss ned. Men det var som om det rammet huset inn som en skatt, som om han ville løfte fram og framheve det vi hadde sammen med det gjerdet. Det rørte meg, midt i sorgen over Rudy, til tross for sorgen, på grunn av sorgen.

            Så fint det ble, sa jeg bare.

            Hardere arbeid enn man skulle tro, det å bygge et gjerde, sa Johan.

Etterpå, ved kjøkkenbordet sa han det:

            Det er noe som er annerledes med deg.

            Ja, jeg har dessverre gått opp noen kilo, sa jeg og visste godt at det ikke var det han snakket om.

            Det kler deg, sa han bare og tok en slurk vann. Så spiste vi videre i den velkjente stillheten.

En samtale om havet, livet og døden

- Hvordan går det med deg?
- Aner ikke.
- Du vet ikke?
- Har ikke den fjerneste ide.
- Har du mistet kontakt med følelsene dine?
- Nei, det tror jeg ikke. Til det er det altfor mange av dem.
- For mange følelser?
- Ja. Det kan bli det.
- Dårlige følelser, da?
- Nja, det vet jeg ikke. Det er ganske mange gode følelser også. Jeg vet bare ikke hva som er flertall. Det er ikke orden på noe som helst, skjønner du.
- Nei, det har jeg forstått. Du får ikke følelseregnskapet til å gå opp?
- Det stemmer. Matte var aldri min sterke side.
- En dag burde du kanskje notere ned alle følelsene dine. En kolonne for de gode og en for de vonde. Så kan du telle dem opp og gjøre opp regnskapet.
- Og da vet jeg hvordan jeg har det?
- Ja!
- Du, det tviler jeg sterkt på.
- Hvorfor det?
- Man må foreta en viss vekting av følesene. En god følelse veier ikke alltid opp for en vond en. De vonde har en tendens til å veie mer. De har en tendens til å veie MER enn de skal til og med.
- Dette forstår jeg ikke helt. Kan du ta noen eksempler?
- Jeg har for eksempel nettopp mistet min sjelevenn. Hun som fikk meg til å skrive. Hun som fikk meg til å tro at jeg kunne bli forfatter. Hun som gjorde at jeg faktisk BLE forfatter. Hun rakk å lese og fryde seg over romanen jeg skriver på nå. Og så bare DØDE hun.
- Huff, det var  ikke bra.
- Slett ikke bra. Denne vonde følelsen veier flere tonn. Men hvor mange? Aner ikke!
- Nei, en sånn følelse er nok vanskelig å veie.
- Umulig. Og så er det sånn at den følesen veier ulikt fra dag til dag. Noen dager er den ikke til å bære. Andre dager bærer jeg den helt fint, selv om jeg vet at jeg kommer til å få gangsperr av den enda en stund.
- Aha, følelsene veier forskjellig fra dag til dag.
- Nettopp! Pokker ikke orden på noe som helst! Men den følelsen er i grunn grei. Det skal være tung, det er greit det. Det er verre med følelser jeg syns burde veid mindre enn de gjør. Følelser jeg gjerne skulle ha slanka ganske mange kilo.
- Du vil bestemme vekta på følelsene?
- Ja, da hadde det vært mer orden, tror jeg. Ta dette med at forlaget mitt er nedlagt. At manuset jeg har stått gryidlig opp utallige morgener for å skrive må igjennom dette j... nåløyet på nytt. I en bransje som styres av bestselgere og strikkebøker. At det virker umulig. At restopplaget på forrige bok står i fare for å bli makulert. Makulert, hører du! At jeg må redde mine egne bøker. Redde drømmen.
- Men du store min tid! Dette er jo dramatiske greier. Jeg skjønner jo at dette er noe som tynger deg.
- Jo, men FOR mye.  Det burde ikke veie så mye som det gjør. Det er jo ikke snakk om DØDEN heller.
- Er det ikke?
- Ikke sånn som med venninna min, nei. Det burde ikke være altoverskyggende. Det burde ikke bety så mye som det gjør.
- Men hvis det ikke hadde betydd så mye som det gjør, så hadde du vel kanskje ikke skrevet som du gjør?
- Mulig det. Men jeg spør meg om det er verdt det. Det burde kanskje ikke være verdt det. Jeg tror jeg må slanke forfatterdrømmen.
- Få de gode følelsene til å veie mer?
- Nettopp!
- Fortell meg om en nylig god følelse, da.
- Som da åpningen på en novelle bare falt ned i hodet på meg på en reise nylig. Nå bare lever den helt av seg selv og løper ut av tastene uten motstand. Jeg skrev på flytoget, på flyplassen, på flyet, ja til og med på do måtte jeg skrive noe. Tiden løp fra meg, jeg holdt på å glemme å gå på jobb, jeg kledde meg i underlige klær som ikke passet sammen, jeg tror håret stod til alle kanter, den dama jeg skriver om hun er bare helt utrolig festlig, får ikke nok av henne.
- Og denne gode altoppslukende følelsen, hvor mye veier den da?
- Aner ikke. Umulig å si. Flere tonn virker det som.
- Litt som de vonde, altså?
- Hm? Tja, kanskje det.
- En slags balanse med andre ord?
- Mulig. Jeg vet ikke. Det er når det er sånn som dette jeg savner venninna mi som mest. Det rolige,  men likevel utfordrende blikket over tekoppen.
- Hva ville din venninne ha gjort?
- Hun ville ha sagt: Fortell meg om livet.
- Og hva ville du ha fortalt?
- Dette.
- Og hva ville hun ha sagt da?
- Hun ville ha bedt meg om å skrive. Flyte medstrøms. Og spurt meg noen spørsmål som fikk meg til å rydde litt opp i huet.
- Som her? Som nå?
- Ja! Nesten. Som her. Som nå. Hvem ER du egentlig?
- Aner ikke! Har ikke den fjerneste ide.

Punktum midt i en vakker setning

Noen ganger i livet blir det satt punktum når man aller minst venter det eller ønsker det, noen ganger skjer det når ting er på det aller beste eller aller vakreste.

Midt i sluttspurten på manuskrivingen på romanen min som har fått tittelen "Punktum midt i en vakker setning" opplever jeg at jeg selv står midt oppi det som tittelen på romanen skildrer: Noe tar slutt, noe fint jeg ikke vil skal ta slutt. 

Jeg er en håpløs nostalgiker. Jeg liker ikke endringer. Jeg har kjempetrøbbel med punktum, og spesielt når de ikke kommer i slutten av setninger, men midt i. Jeg vil ha komma eller semikolon, et lite pusterom, men med en fortsettelse. Jeg kan leve med et og annet utropstegn og disse fordømrade spørsmålstegnene som har en tendens til å formere seg som kaniner visse tider av døgnet? Vel, de er nå der, og driver meg tidvis fra forstanden, men forstanden kommer stort sett alltid luskende tilbake igjen med halen mellom bena.

Men punktum midt i en vakker setning? 

Nei, ellers takk!

Derfor skriver jeg om slike punktum, som en slags terapi for angsten for de som kommer i det virkelige livet. Jeg skriver faktisk en hel roman om det, gjør jeg. 

Og så. Punktum. I den virkelige virkeligheten.

Punktum gjør at man stopper opp. Når det er punktum midt i en vakker setning blir neste setning ekstra vanskelig å begynne på. Jeg har en lei tendens til å hoppe tilbake, lese utvalgte setninger om igjen, gang på gang. Jeg kan dvele ved ord og kombinasjoner av ord, og ønske å sette dem sammen på akkurat samme måte, en gang til. Bare en gang til.
Eller jeg sukker og oier meg over flyten, og tenker;  sånn som det flyter her nå, så fint kommer det nok aldri mer til å flyte, sikkert. 

Men nå starter jeg en ny setning. Og har sendt "Punktum midt i en vakker setning" inn til nytt forlag etter at Kvalshaug Forlag satte punktum og stanset drifta. 

Romanen skal nemlig ut. Og dediseres en inderlig kjær sjelevenn. Ei som aldri har vært i tvil om at det ikke er skummelt å sette punktum. Ei som er overbevist om at bak ethvert punktum  venter en ny vakker setning.
Så romanen skal ut. Det har jeg lovet henne. 

Punktum.

Mann går under

Det er siste dag i ferien. Det kan ha vært den utløsende årsaken. Det er 35 varmegrader, og slik har det vært i en hel del dager. Det er meget mulig det hadde en viss innflytelse på situasjonen. Og kilder nært mannen, hovedpersonen i denne historien som er based on an almost untrue story, hevder å mene at dager, ja sågar uker med stillestittende men likevel forunderlig aktivt drikke/ete-gilde trolig er den aller aller mest utløstende faktoren av alle faktorer som kan utløse saker og ting.

Uansett: Nå ligger den tidligere nevnte mannen  på en solseng ved et basseng et sted det er veldig varmt sammen med en skokk med mennesker som riktignok er familiemedlemmer hele gjengen, men en skokk likefullt. Og mannen er i temmelig dårlig humør. For ved siden av dette bassenget og skokken står det flere høye trær. Og i ett av disse trærne sitter det en enslig gresshoppe og holder et helsikes liv. 

De andre rundt bassenget hører også denne gresshoppa, men ingen hører den som mannen. Ingen. Han har studert den lyden inngående nå, i flere timer. Han er på samme side i boka som han var for en time siden, på grunn av den lyden, ja han har til og med begynt på en og samme setning i boka flere hundre ganger, men så overtar den irriterende skvike-lyden når den forbaskede gresshoppa gnikker de skranglete bena sammen for en million og fjørtiende gang, og det blir umulig å forstå et kvidder av det som stod i første del av setningen, og så er det på an igjen. 

Ølen han hentet seg er blitt varm for POKKER, for hver gang han skal ta seg en avkjølende slurk, så blir han INNVADERT av skvike-skvike-skvike-skvike, så himla HØYT at man skulle tro djevelskapen satt inni øret og ikke høyt oppe i det treet.

Og det er DA mannen går til angrep.

Eller han reiser seg i hvert fall, temmelig brått og temmelig bestemt. Og masjerer sinna bort til treet og klapper hardt i hendene og PEKER opp mot kreket i treet, eller omtrent der kreket lager lyd.

-DU! Holder! Kjeft! NÅ, roper mannen, så skokken skvetter ved bassenget. 

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

Lenge står mannen der og bare peker i lufta, som om ild på magisk vis sprutet ut av den dirrende pekefingeren. Men verden er jo aldri slik som i tegneseriebladene til mannen, den ER jo ikke det. 

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

- GREIT! sier mannen og tramper med bestemte skritt rundt i hagen, illrød i toppen. Så samler han noen skikkelig svære kongler.  

- JEG ADVARTE  DEG, roper han, tar tilfart og kaster en kongle opp i treet. Men treffer bare stillestående luft som nå trolig holder 38 varmegrader. 

Når mannen har kastet tyve- tredve  kongler, når han har kastet seg søkksvett og avbala, ja han har sågar kastet slik at solbrillene står på tvers i det illsinte ansiktet, og likevel eller til tross for eller fordi han bare har sneiet trestammen en eneste gang, og fordi gresshoppa LIKEVEL gnisset uforstyrret videre, ja da tramper mannen bort fra treet. Han går tre runder rundt solsenga si. Kaster illsinte blikk på et medlem i skokken som ler altfor høyt. Skuler på boka og ølen som er i ferd med å nå kokepunktet.

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

- Det er f..... steike meg GREIT, roper mannen og tramper avgårde igjen, bak badehuset. Så kommer det noe rabalder og leven som nesten, men bare nestem  drukner skvike-skvike-skvike-bråket til gresshoppa, og så med ett, kommer mannen LØPENDE ut fra bak badehuset med en gul vannslange mens han brøler noe uforståelig, og retter vannstrålene opp mot treet og peiver rundt som om hele verden er i brann og han må slukke den, og slik er det jo egentlig også, HELE VERDEN ER I BRANN!

Bare det at det er så som så med vanntrykket i dette landet generelt og i den gule vannslangen spesielt, så strålen går i en flau bue, treffer kvart opp på stammen og mannen i hodet.

Skvike-hihi-skvike-hihi-skvike-hihi sier gresshoppa uforstyrret. Og nå ler medlemmet i skokken så hun nesten triller av solsenga og lurer på om mannen OGSÅ kan høre at det høres ut som om gresshoppa nå LER?

Men mannen kan ikke høre noe som helst. For mannen går under.  Og etter at han har gått under en stund så tusler han inn i huset hvor han blir uforholdsmessig lenge.

Og akkurat i det han slamrer døren igjen syns gresshoppa at det er nok gnikking og gnuing for i dag. Og legger seg til å sove der i treet, i en stillhet som legger seg som et fløyelsteppe over bassengområdet. 

Det er noe som haster

Jeg vandrer hvileløst rundt. I tankene, i livet, i hverdagen. Sirkler rundt, på leit etter noe. Det kjennes ut som det ligger der rett foran meg, men foran meg er så utrolig mange steder når man snur seg rundt HELE tiden.
Man kan se det på antall prosjekter i huset. Jeg går fra strykebrettet til løvetannen i hagen, til oppvaskmaskinen, til planting av sommerblomster, til rydding i en skuff, til skuring av dusjkabinettet.

Man kan se det på spotify, jeg går fra Winnerback , til Hammock, til Ryan Adams, til Sigur Ros, til 90-tallet, til køntri og tilbake til Winnerback.

Man kan se det på antall bøker jeg leser, de ligger rundt i hele huset, oppslått, med brett i siden, med penn stukket inn, med notater i margen, jeg teller dem, syv forskjellige, jeg leser på syv forskjellige bøker. Leser i en og gråter, henter kaffe og fortsetter på en annen, en prosa-bok av Johan Harstad, den har noe, det er et eller annet der, noe jeg trenger, noe som kan sette meg på sporet, jeg leser, humrer, "Herfra blir du bare eldre" heter boka, fengende tittel, kan det være i tittelen det ligger?

For det er noe som haster, det er noe som vil ut, jeg har det på tunga, nei, jeg har det i hele meg. Jeg drømmer om det, jeg drømmer om det så sterkt at jeg i halvørska en natt tenker det er umulig å glemme det når jeg våkner neste morgen, men jeg sovner og våkner. Og har glemt det.

Og med jevne mellomrom tvinger jeg meg opp tidlig, så tidlig at det gjør fysisk vondt selv om sommermorgenen ligger klar og duggfrisk utenfor vinduet og sola skinner på fjellene fra en retning jeg sjelden ser den i, får Mjelletidende til å bli bredere og får fram knauser og sprekker i Landegode jeg aldri før ha sett, aldri sånn med sola på skrå, på vei opp i øst.

Og det er så fint å være så tidlig oppe og jeg kjenner at jeg lever,  men det er bare det at det kjennes ut som noe haster, så jeg trakter kaffe og setter meg for å skrive, for å få ut dette svære. Og noen ganger flyter det fint, det bare går av seg selv, livet til de to jeg skriver om tar form, en av dem er i ferd med å våkne til liv, ja nærmest ta fyr, den andre holder på i stille desperasjon, de overrasker meg, sånn var det med det brevet han fant ja, selvfølgelig, hvorfor så jeg ikke det før, selvfølgelig.

Men andre ganger står det i stampe, det vil ut, jeg kjenner det er noe der, men jeg finner det ikke, jeg får det ikke ut, og jeg tenker at jeg har glemt det. Jeg har glemt hvordan man skriver. Jeg kan det ikke lenger, jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det, hvordan jeg fikk det til, det var et heldig engangstilfelle den første boka, jeg fant en nøkkel, men må ha rota den bort, for jeg tror kanskje ikke jeg kan det lenger, jeg tror kanskje ikke det går dette, jeg klarer det ikke.

Men det er umulig å slå seg til ro, for ingen i hele verden vet hvor viktig det er for meg, det å skrive, ingen vet det, selv ikke jeg vet det, eller har visst det, ikke før nå etter en dårlig dag, da går det opp for meg hvor livsviktig det er for meg. Å skrive.

Så jeg vandrer hvileløst rundt, jeg leiter, jeg ender patetisk nok opp med å lese i en åttende bok, min egen bok, i håp om å finne meg selv. Og jeg tenker på hun som skrev at jeg skriver som om det haster å leve, og jeg skjønner med ett hvorfor det var så fint å høre, hvorfor jeg ble så glad, hvorfor det var så treffende.

For det er noe som haster.

Mesterdetektiv Blomquist får viktig oppdrag

Natt til lørdag nokså sent:

- Hallo? Mesterdetektiv Blomquist?
- Ja?
- Forstyrrer jeg?
- Hva? Nei....
- Fint. Jeg tenkte du kanskje var travelt opptatt med å finne utav det med det flyet?
- Flyet?
- Flyet som er spoløst forsvunnet. I løse lufta. Tenk å miste et helt FLY. Deltar du i denne etterforskningen?
- Hæ? Nei! Hvem snakker jeg med?
- Å unnskyld, så uhøflig av meg. Jeg heter Elin Lind og ringer fra Bodø.
- Ja, hei....
-Egentlig heter jeg Elin Åsbakk Lind, men glemmer det hele tiden. Tok pikenavnet tilbake skjønner du. Ellers så blir det så vanskelig å si Elin Lind. Blir liksom elinnnlinn.....linnlinnlinn
- HVA kan jeg hjelpe deg med, Fru Lind?
- Åsbakk Lind. Jo altså. Hvis du ikke er travelt opptatt med det flyet så tenkte jeg at du kanskje kunne ta oppdraget med det forsvunnede sukkeret?
- Det forsvunnede hvafornoe?
- Sukkeret. Ett kilo sukker, for å være helt nøyaktig.
- Du har mistet ett kilo sukker?
- Confirmed.
- Og ønsker at jeg skal finne det?
- Ja. Eller i hvert fall finne ut hva som skjedde. Jeg blir koko av å tenke på det.
- Jo, DET er rimelig åpenbart. Men kan du ikke bare kjøpe et nytt kilo sukker?
- Klart jeg kan. Det har jeg jo gjort mange ganger etter dette, men det er jo ikke det som er poenget. Vi kan ikke leve med at ett kilo sukker bare forsvinner i løse lufta. SÅNN kan vi jo ikke ha det!
-  Jeg er redd jeg ikke helt forstår...
- Hendelsen fant sted på mitt kjøkken i desember i fjor. Jeg skulle bake siden det var hårreisende nært jul og alt. Hadde funnet fram alt. Inkludert en helt ny pakke sukker. Jeg husker jeg hentet den fra matboden og alt, ikke fra kjøkkenskuffen for der var det nemlig tomt. Å nei! tente jeg. Tomt! tenkte jeg. Da håper jeg at jeg har ekstra i matboden. Og det hadde jeg altså.
- Fru Lind, det er midt på natta......
- Å sov du?
- Nei egentlig ikke, men...
- Og du etterforsker ikke det flyet?
- Hør her.....
- Men det er VELDIG VIKTIG å finne utav det med det sukkeret, altså. Så du må høre på MEG! Jeg var alene hjemme. Så skjedde det en rekke hendelser. Jeg bestemte meg for å starte en innsamlingssaksjon.
- En innsamlingssaksjon?
- Ja til Syria. Jeg fikk liksom julefråtsingen langt opp i halsen og kom ikke til å klare å gjøre en eneste juleting før jeg hadde bidratt litt.
(Mesterdetektiv Blomquist sukker høyt)
- Ja, jeg vet. DET ER JO IKKE POENGET.
(Mesterdetektiv Blomquist sukker høyt på nytt)
- I hvert fall. Uansett. Så ble jeg opptatt med andre ting. Og da jeg kom tilbake på kjøkkenet var sukkeret borte.
- Borte?
- Sporløst forsvunnet. I løse luften. Som flyet!
- Hør nå her, Fru Lind. Du har sikkert bare forlagt det sukkeret...
- Jeg har lett OVERALT I skuffer og boder og kjøleskapet og på soverommet  og i fryseren.
- Fryseren?
- Ja i fryseren. Jeg hørte en gang om noen som mistet tanta si. De fant henne i fryseren. Stygg sak, Blomquist. Stygg sak!
-Men i herrens navn da, kvinne....
- Men hva kan ha skjedd? Hva KAN ha skjedd?? Har et spøkelse tatt det? Har det blitt kapra? Forsvunnet inn i en annen dimensjon?
- Jeg kan ikke hjelpe deg med denne saken, Fru Lind.
- Jeg FORSTÅR det bare ikke. Jeg har rotet bort utrolig mye i livet mitt. Nøkler. Muligheter. Tiden. Men ett kilo sukker?
- Jeg legger på nå, Fru Lind.
- Jeg blir koko av å tenke på det.
- God natt, Fru Lind.
- Det er liksom ikke orden på NOE, Blomquist.

Klikk.

Virkeligheten og drømmene

Inspirasjonen til tittelnovellen i "En fremmed jeg kjenner" fant jeg i Avisa Nordland en lørdag formiddag for et par år siden.

Kontaktannonser har alltid fasinert meg. Her finner man så mange svære greier mellom linjene: lengsel, håp, begjær. I tillegg til en hel haug med ufrivillig humor selvfølgelig.

Denne annonsen traff meg i magen umiddelbart. En kvinne fikk et brev for to år siden fra en mann, et brev og en mann hun ennå satt og tenkte på. Det måtte ha vært litt av et brev. Hva var det med det brevet som gjorde at hun ennå satt og lengtet etter denne mannen? Og hvorfor ble det stille? Hva skjedde?

Jeg kunne ikke bale med alle disse spørsmålene alene. Jeg satte meg umiddelbart ned og skrev en novelle om en kontaktannonse med bill.merk "En fremmed jeg kjenner"

Novellen ble liggende i to år. Så hendte det spennende ting i livet mitt, en nyetablert forlegger ba meg grave fram alt jeg hadde skrevet. Og som i novellen begynte et frø, sådd to år tidligere, plutselig å gro i fuktig vårkald jord.

Her er en liten smakebit:


Bildet var tatt på avstand, hun kunne ikke komme nær nok. Hun ante bare konturene av ham. Så hun lukket øynene og dro nærmere. Så at han var kortklipt og grå ved ørene. Strøk fingrene mot hårretningen slik at hvert sølvgråe hårstrå sto stolt opp et mikrosekund, solte seg i glansen og falt på plass igjen. Hun ante at øynene var blå med fine rynker på siden som ble dype når han smilte. Hendene hans. Lange tynne fingre med velformede negler. De mørke, strie hårstråene på håndbaken og fingrene. Den glatte delen på ringfingeren der gifteringen hadde gravd seg inn i femten år. Nå var det dype søkket borte, men fortsatt kunne man ane sporet av ringen, som om huden var blankpolert akkurat der.

Nå kjenner du meg nok til å sende meg telefonnummeret ditt? Plutselig en dag ringer jeg. Jeg gleder meg til å høre stemmen din og si «Hei, vennen. Der er du jo.»

Det var det siste hun hadde hørt fra ham. 

Noen ganger overgår virkeligheten drømmene. En bokdrøm for eksempel. 

Ordløs (En novelle)

Du skal vite at det har flytta inn en ny mann i blokka. I leiligheten over meg. Bråkefamilien med hyl og skrik-ungene som du hata har omsider flytta, og han nye er veldig stille, men jeg kan av og til høre ham gå over gulvet.  Han går rundt om natta. Stille. Men lenge.

Først tenkte jeg at han brukte litt tid på å komme i orden, det tar tid å komme i orden etter å ha flytta, sant, det vet jo du alt om. Men nå, seks uker etter, går han fortsatt rundt i leiligheten om natta. En sjelden gang går han hele tiden, hvileløst, i ett. Men som regel med lange stopp. Og da lurer jeg på hvilken avgrunn han stirrer ned i.

Du skal vite at han er helt annerledes enn deg. Du hadde ikke likt ham. Han er konstant bustete på håret, har hår overalt egentlig, skjegg som får gro vilt. Det tyter hår opp under skjorta, på hendene hans ligger håret i stjerneformasjon, tenk noe så merkelig.

Mamma ringte i går og holdt det gående ganske lenge. Vi har en slags avtale om at hun kan gjøre det selv om jeg ikke snakker, en stilletiende avtale ettersom jeg fortsatt tar telefonen når hun ringer. Og hun har åpenbart et snakkebehov, det er som hun skal kompensere for stillheten min med å snakke enda mer enn hun pleier, som om hun er truet av stillheten min, som om det pirker i det som er hennes fremste egenskap, at hun kan snakke for seg.

Som regel bruker jeg svare henne pr SMS etter enetalen.  På det måten blir det en slags samtale. For eksempel: ”Det du nevnte om onkel, burde du ikke be ham gå til legen? For øvrig har jeg det greit.”

Greit. Ikke bra. Håper du la merke til det. 

Første gang jeg traff han som bor i leiligheten over visste han ikke at jeg ikke snakker, ryktet mitt var ikke kommet meg i forkjøpet slik det pleier. Han kom inn fra gata, så meg der jeg stod ved postkassene og kom rett bort til meg og tok meg i hånden. Sa han het Gaute og var ny i blokka. Jeg klemte hånden hans som var varm selv på en kald vinterdag, smilte og fant fram blokka mi.

Beklager, jeg snakker ikke. Jeg heter Anita og bor i 108 B. Velkommen hit.

Han leste lappen, nikket nesten uten forundring og sa:

Kan du ikke snakke eller vil du ikke snakke?

Han er den første som har spurt meg om det. Alle som ikke kjenner meg tror jeg har en lyte som gjør at  jeg ikke kan, enda måten jeg formulerer meg på  Jeg snakker ikke burde indikere at det er et bevisst valg, det er slik et sta barn ville ha formulert seg.

Vil ikke, skrev jeg.

Han nikket på nytt, fortsatt tilsynelatende helt uten forundring. 

Du skal vite at jeg akkurat da tenkte at denne mannen burde jeg drikke te med og finne ut av ting med, som for eksempel: kan det være deilig å hvile på en brystkasse full av masse hår, eller klør det bare? Du skjønner, sånt vet jeg jo ikke, siden jeg bare har hvilt på ditt glattbarberte bryst. Og dessuten: Kan det tenkes at hårene på brystkassen hans også former seg på magisk vis, slik de gjør på hendene hans, kunne det være snakk om nok en stjerneformasjon rett og slett?

Du skal vite at jeg aldri har fortalt ham at jeg sluttet å snakke fordi du dro. Men jeg har fortalt ham at ordene ikke strakk til, de var blitt meningsløse. Det var som det skjedde noe med dem på vei ut. Etter at de var støpt inni meg, inne i hodet, eller i hjertet eller hvor det nå enn er de blir støpt disse ordene.

Men i hvert fall. Uansett. 
Inni meg  hørtes de helt nøyaktige ut.  Ordene. På ekte og som representanter for sannheten. Men i det øyeblikket de stilte seg i kø og listet seg ut, så rota det seg til.

Forresten så støpes de i hodet, når jeg tenker meg om. Ordene . Og stiller seg i kø i hjertet. Nå har jeg aldri egentlig fått til dette med å snakke, men når hjertet i tillegg er knust er det ikke så rart det blir tøys i rekkene.  Det sier seg selv. Ordene kan være på vei ut i forholdsvis godt driv, og så er det et ord som plutselig finner ut at dette tør jeg ikke. Elsker-ordet har vært en gjentakende vriompeis rett og slett. Prøv å si : ”Jammen, jeg elsker deg jo!” på en ekte og sannferdig måte, når ”elsker” kryper sammen og gjemmer seg bak ryggen på ”deg”, eller enda verre, løper tilbake til hjertet med er gjeng med forvirra støtteord, og alt som lister seg ut er:

Jammen…

Derfor ble et ynkelig ”jammen” det siste ordet du hørte meg si, det eneste jeg hadde å si til at du dro.  Og jeg gikk over til å skrive lapper. En dag skal jeg samle sammen alle disse lappene, levere dem til deg i svære sekker og sette punktum.

Leiligheten hans har akkurat samme planløsning som vår. Samme vegger, samme vinduer, samme utsikt. Likevel var det som å komme inn i en annen verden. Tre par sko i gangen, jeg vet ikke hva det var med de skoene, men de satte meg litt ut, gjorde meg trist. Det var ett par høye skinnsko, som hang med tunga og lissene og alt, ett par joggesko og et par lave skinnsko. De var så store der de stod og likevel så små, liksom. Jeg holdt om skriveblokka og ville si noe om det, men fant ut at ordene kom ikke til å strekke til, kom ikke til å gi mening, kom ikke til å få plass, selv ikke på et ark, så jeg gikk videre inn i leiligheten. Han hadde den vanlige forvokste flatskjermen og stereoanlegget i stua og en ikke ubetydelig boksamling, men å gå bort til samlingen og lete etter favoritter ble for intimt føltes det som. Så jeg så meg i stedet rundt etter det stedet hvor han stopper opp om natta, som om det kom til å være et søkk i gulvet akkurat der. 
Kaffe eller te, ropte han som om han forventet et svar. Og et lite nanosekund tenkte jeg at det ville vært så enkelt å svare, så utrolig lett, men før jeg rakk å åpne munnen så stod han der smilende i døråpningen.
Unnskyld. Tommel opp for kaffe, tommel ned for te, lo han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ryddet i lappene da jeg kom hjem. Jeg ryddet dem i forskjellige poser, en raseri-pose, en jeg elsker deg-pose, en hva jeg burde ha sagt men aldri sa-pose, en hva vi skulle ha gjort men aldri gjorde-pose og en hva vi aldri kommer til å gjøre-pose. Da lappene var sortert var det en liten haug igjen som jeg ikke fikk til å passe inn, ikke forstod meg på helt enkelt.

Du skal vite at man får sagt mye med hendene. Jeg tror kanskje ikke jeg gjorde det med deg, snakket til deg med hendene? Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg var bevisst hendene mine med deg, jeg tror de må ha vært på autopilot eller noe. I hvert fall gjør det noe med berøringen at man ikke snakker. Jeg finner det veldig befriende. Ingen ”elsker deg” som kommer i veien, ingen liker du det sånn, fortere, roligere, kom igjen, mer, mer, mer.  Bare pust og hender som snakker. 

Du skal vite at da jeg førte en pekefinger langs leppene hans, sakte som om jeg tegnet dem på et blankt ark, så sakte at tegningen rakk å forandre seg, vikene som plutselig trakk seg lett oppover, leppene som skilte seg, skinnet i tennene, at jeg hadde tegnet et smil, du skal vite at han godt forstod hva jeg sa. 

Helt uten ord.