Skal vi skulke?

Jeg satt på bakerste rad på vindusrekka gjennom hele skoletiden. Eller jeg gjorde jo egentlig ikke det, men sånn i ettertid er det det jeg husker. Jeg husker jeg satt der på vindusrekka og så ut på de nakne trærne mot en grå himmel. Og de var jo selvfølgelig ikke nakne hele tiden de trærne, og himmelen var selvfølgelig ikke grå hele tiden. Men kanskje det var på sånne grå dager jeg skulka mest. For det var det jeg gjorde. Jeg skulka.

Jeg bare dro.

Jeg forlot læreren i strikka vest, dårlig ånde og kritt på fingrene. Kritt på fingrene var for øvrig det verste jeg visste, det var verre enn dårlig ånde, og da kan dere tenke dere. Kritt som gjorde fingrene tørre og stive. Jeg ville at han skulle vaske det av seg, men det gjorde han jo ALDRI. I stedet tørket han litt av det av seg på den brune bilbuksa og pekte på meg en hvit krittfinger og ville at jeg skulle svare på et eller annet. Eller forholde meg til noe. 

Så jeg bare dro.

Jeg så ut av vinduet og dro. Noen ganger dro jeg alene. Men som oftes hadde jeg med meg Den Aller Fineste som satt på et klasserom i etasjen over. Jeg innbilte meg at han også satt på bakerste rad på vindusrekka og så ut på akkurat samme himmel som meg. Og tenkte at nå. Nå drar jeg.

Det som var så innmari fint med å skulke med Den Aller Fineste var at vi kjente hverandre ut og inn og ville akkurat det samme når vi skulket. Hele tiden. Det var liksom ikke sånn at jeg stod der og sparka beskjemmet i grusen og ikke turte se han inn i de innmari fine øynene hans. Det var liksom ikke sånn som i virkeligheten, hvor jeg ennå ikke hadde snakket med han. Nei når vi skulka og møttes under de nakne trærne, så stod vi temmelig tett sammen. Og når jeg foreslo at vi skulle dra og kjøpe skolebrød på butikken, så smilte han, og da kom de fine smilerynkene rundt øyene hans tydelig fram. Sa at det var en innmari god ide. 

Etter å ha kjøpt skolebrød dro vi veldig ofte hjem til ham, og jeg kan beskrive det rommet hans i detalj. Selv om jeg selvfølgelig aldri har vært på rommet til Den Aller Fineste. Men jeg hadde gått fordi utenfor der noen ganger. Eller, ganske mange ganger faktisk. Selv om huset hans lå i en blindvei, og det ofte ble litt dumt å bare gå inn der, og så snu.

Men jeg hadde faktisk en hel del å gjøre i den blindveien.

Jeg så at gardinene hans var grå og var jeg heldig var lyset på. Da var han hjemme, inne der, bak de gardinene. Jeg tenkte meg at midt i  rommet måtte det stå et stereoanlegg. Og det var på det stereoanlegget Den Aller Fineste spilte de Aller Fineste Sangene.  Og alle sangene var til MEG.

Slik jeg husker det så snakket vi ikke så innmari mye der vi satt og spiste skolebrød og hørte på musikk. Men vi satt tett sammen på senga hans, så tett at jeg kunne kjenne varmen fra låret hans mot låret mitt. Og foran oss lå hele dagen og ingen krav. Og alt som kunne bli.

En krittfri tilværelse.

Og nå. Temmelig mange år etter.  Uhorvelig mange år etter, hender det at jeg gjør det igjen. På dager hvor det butter litt i mot. Hvor det er litt for mange krav og litt for mye pes. Og litt for mange gråe himler mot nakne trær. Da hender det at jeg snur hodet mot vinduet. Og skulker. 

Bare drar ingen steder og alle steder.