En samtale om havet, livet og døden

- Hvordan går det med deg?
- Aner ikke.
- Du vet ikke?
- Har ikke den fjerneste ide.
- Har du mistet kontakt med følelsene dine?
- Nei, det tror jeg ikke. Til det er det altfor mange av dem.
- For mange følelser?
- Ja. Det kan bli det.
- Dårlige følelser, da?
- Nja, det vet jeg ikke. Det er ganske mange gode følelser også. Jeg vet bare ikke hva som er flertall. Det er ikke orden på noe som helst, skjønner du.
- Nei, det har jeg forstått. Du får ikke følelseregnskapet til å gå opp?
- Det stemmer. Matte var aldri min sterke side.
- En dag burde du kanskje notere ned alle følelsene dine. En kolonne for de gode og en for de vonde. Så kan du telle dem opp og gjøre opp regnskapet.
- Og da vet jeg hvordan jeg har det?
- Ja!
- Du, det tviler jeg sterkt på.
- Hvorfor det?
- Man må foreta en viss vekting av følesene. En god følelse veier ikke alltid opp for en vond en. De vonde har en tendens til å veie mer. De har en tendens til å veie MER enn de skal til og med.
- Dette forstår jeg ikke helt. Kan du ta noen eksempler?
- Jeg har for eksempel nettopp mistet min sjelevenn. Hun som fikk meg til å skrive. Hun som fikk meg til å tro at jeg kunne bli forfatter. Hun som gjorde at jeg faktisk BLE forfatter. Hun rakk å lese og fryde seg over romanen jeg skriver på nå. Og så bare DØDE hun.
- Huff, det var  ikke bra.
- Slett ikke bra. Denne vonde følelsen veier flere tonn. Men hvor mange? Aner ikke!
- Nei, en sånn følelse er nok vanskelig å veie.
- Umulig. Og så er det sånn at den følesen veier ulikt fra dag til dag. Noen dager er den ikke til å bære. Andre dager bærer jeg den helt fint, selv om jeg vet at jeg kommer til å få gangsperr av den enda en stund.
- Aha, følelsene veier forskjellig fra dag til dag.
- Nettopp! Pokker ikke orden på noe som helst! Men den følelsen er i grunn grei. Det skal være tung, det er greit det. Det er verre med følelser jeg syns burde veid mindre enn de gjør. Følelser jeg gjerne skulle ha slanka ganske mange kilo.
- Du vil bestemme vekta på følelsene?
- Ja, da hadde det vært mer orden, tror jeg. Ta dette med at forlaget mitt er nedlagt. At manuset jeg har stått gryidlig opp utallige morgener for å skrive må igjennom dette j... nåløyet på nytt. I en bransje som styres av bestselgere og strikkebøker. At det virker umulig. At restopplaget på forrige bok står i fare for å bli makulert. Makulert, hører du! At jeg må redde mine egne bøker. Redde drømmen.
- Men du store min tid! Dette er jo dramatiske greier. Jeg skjønner jo at dette er noe som tynger deg.
- Jo, men FOR mye.  Det burde ikke veie så mye som det gjør. Det er jo ikke snakk om DØDEN heller.
- Er det ikke?
- Ikke sånn som med venninna min, nei. Det burde ikke være altoverskyggende. Det burde ikke bety så mye som det gjør.
- Men hvis det ikke hadde betydd så mye som det gjør, så hadde du vel kanskje ikke skrevet som du gjør?
- Mulig det. Men jeg spør meg om det er verdt det. Det burde kanskje ikke være verdt det. Jeg tror jeg må slanke forfatterdrømmen.
- Få de gode følelsene til å veie mer?
- Nettopp!
- Fortell meg om en nylig god følelse, da.
- Som da åpningen på en novelle bare falt ned i hodet på meg på en reise nylig. Nå bare lever den helt av seg selv og løper ut av tastene uten motstand. Jeg skrev på flytoget, på flyplassen, på flyet, ja til og med på do måtte jeg skrive noe. Tiden løp fra meg, jeg holdt på å glemme å gå på jobb, jeg kledde meg i underlige klær som ikke passet sammen, jeg tror håret stod til alle kanter, den dama jeg skriver om hun er bare helt utrolig festlig, får ikke nok av henne.
- Og denne gode altoppslukende følelsen, hvor mye veier den da?
- Aner ikke. Umulig å si. Flere tonn virker det som.
- Litt som de vonde, altså?
- Hm? Tja, kanskje det.
- En slags balanse med andre ord?
- Mulig. Jeg vet ikke. Det er når det er sånn som dette jeg savner venninna mi som mest. Det rolige,  men likevel utfordrende blikket over tekoppen.
- Hva ville din venninne ha gjort?
- Hun ville ha sagt: Fortell meg om livet.
- Og hva ville du ha fortalt?
- Dette.
- Og hva ville hun ha sagt da?
- Hun ville ha bedt meg om å skrive. Flyte medstrøms. Og spurt meg noen spørsmål som fikk meg til å rydde litt opp i huet.
- Som her? Som nå?
- Ja! Nesten. Som her. Som nå. Hvem ER du egentlig?
- Aner ikke! Har ikke den fjerneste ide.