lørdag 15. oktober 2011

På ville veier

Jeg har akkurat, som vanlig noe forundret, avsluttet novelle nr ni. Eller avsluttet og avsluttet, det er nok mye arbeid igjen med både den og de andre åtte. Men jeg har samlet trådene og laget en pen sløyfe, en sløyfe som ga noen svar og stilte noen spørsmål som aldri får svar, slik jeg mener en novelle skal.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre som skriver, om de har en plan for hver novelle de skriver. Trolig er det like forskjellig som dem som skriver. Men hos meg er det slik at jeg ALDRI vet hvor jeg, eller den fremtidige leseren, skal når jeg starter en ny novelle.

Og akkurat det er det mest magiske, strålende, fasinerede og FRUSTRERENDE med hele skriveprosessen.

Alle novellene jeg har skrevet til nå har et gjennomgangstema, en rød tråd som jeg ikke skal avsløre hva er. Men denne røde tråden er det eneste som er planlagt på forhånd. Og når jeg starter på en ny historie, så aner jeg ikke hvor denne røde tråden skal komme inn, og i hvilken form, men den ligger likevel alltid der på lur.

Som regel starter det med et bilde i hodet mitt av en bestemt situasjon. En kvinne ligger på et gulv og roper "hjelp" inni seg. Ei jente flytter inn i en blokk, noe som skremmer vannet av personen i leiligheten ved siden av. En mann i hatt og frakk reiser til et lite sted for å kjøpe opp gullet til folk. For eksempel.

Og så leker jeg med dem en stund, og tenker "hva om det skjedde (knyttet til den hemmelige røde tråden), hvordan ville den karen ha reagert på det? Og det er en fasinerende lek, bygget opp setning for setning, replikk for replikk.

Men så går det ofte fra fasinerende til frustrende, for rett som det er så gjør disse menneskene det stikk motsatte av det jeg "vil".  Spesielt i en av novellene, holdt en kvinne på å drive meg til vanvidd. Uansett hvor mye jeg prøvde, hvor mange innfallsvinkler jeg tok, så "ville" kvinnen drepe. Jeg vandret rundt i dagevis og rev meg i krøllene, ja, jeg ringte til og med til en nær venninne og baintes og svor:

"Nå er hun på ville veier, dette ender med drap!"

Sikkert ikke et budskap man får så veldig ofte på telefonen, heldigvis, men hun tok det oppsiktsvekkende rolig og sa bare:

"Okei?"

"Jammen det er jo ikke DET denne historien skal handle om!", hylte jeg i telefonen til min hardt prøvede venninne.
Er det liksom ikke meningen at jeg skal få være sjefen over mine egne noveller?

Men nå har jeg lært meg å slippe det, og la personene jeg skriver om få leve sitt eget liv, la dem få ta avstikkere ut på sine ville veier. Og før jeg vet ordet av det så kommer den røde tråden inn, tar over og fører historien vel i havn. Og tilbake sitter jeg, forundret.

DET er ren magi det, og ren lykke for meg. Om det blir en føkkings bestselger eller ikke, er i slike stunder meg rivende likegyldig.

Jeg er glad jeg enda har to noveller til å skrive, før jeg skal sende novellene ut i den virkelige verden: Forlagsbransjen.

Kan komme til å trenge en god posjon magi, da også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar