Når ondskapen lurer

"Mammaaaa? Har du låst ytterdøra?"
"Jada, vennen. Prøv å sov nå."
"Får ikke til."

Så har de dukket opp igjen. Historiene i lokalavisen om mistenkelige biler parkert i mørket rundt skolene i vår by. Om to menn som bare sitter der og ser på barna som leker. Om lokking med gotteri. Om bilen som sakte følger etter barna.

Og angsten legger seg om hjertet mitt som ei klo. Hvordan var nå dette? Når tok jeg sist "ikke snakk med fremmede mennesker, ikke tro at gotteri alltid er bra"-praten med guttene mine?

Lenge siden.  Kanskje så lenge siden at minstemann ikke forstod og ikke husket. Det måtte gjøres på nytt.

Men det er som å ta ondskapen inn barnas trygge verden og rasere den fullstendig. For fortsatt så er jeg så heldig å ha en niåring som faktisk tror at alle voksne er snille og bare vil ham det beste. Han har erfart at barn kan være slemme og dumme. De er jo barn. Men voksne. De er jo voksne!

Så minsten blir svært betenkt. Prater mye om det. Planlegger hva han skal gjøre hvis en fremmed snakker til ham. Hvem er fremmed? Er naboen, som han ikke kjenner så godt fremmed? Hva hvis de kommer etter han? Da skal han løpe superman-fort da! Til nærmeste voksne som han kjenner.

Og tankene hans gjør meg så vondt. Jeg ser ham inn i de uskyldsblå øynene som nå faktisk skjønner at det er ondskap der ute. Alt er ikke trygt og godt. Jeg vil ha ham tilbake til da alt var trygt og godt.

Og når han skal legge seg, så får han ikke sove. Tankene kverner. Og så kommer spørsmålet:

"Du mammaaaa? Hva er de slemmingene egentlig vil gjøre med ungene?"

Hva skal man svare? Hva SKAL man svare?

"Huff, jeg vet ikke, vennen. Jeg klarer ikke å forstå hvordan de tenker. Og sannsynligvis kommer det aldri til å skje her hos oss. I denne byen. Prøv å sov nå, vennen. Ikke tenk mer på det.

Ikke tenk mer på det."