søndag 6. november 2011

Gi meg en ombygd Mini

I lengre tid har jeg hatt det unevnelige.
Skrivesperre.
Ja, det dreier seg vel egentlig ikke om så lang tid, sånn når man ser stort på det. Kanskje til og med bare litt over en uke, når jeg tenker meg om. Men når man har skriving som lidenskap, så er en hel uke uten helt uutholdelig.
Omentrent som å være nyforelsket, men måtte sitte i hver sin sofa og bare SE på hverandre. I en hel uke.
Tortur.

Det har vært nok av smutthull å snike seg til en liten hyrdestund. Operasjon Morgengry har vært prøvd to ganger denne uka. Så har jeg sittet der midt på natta og sublet kaffe og stirret trøtt inn i skjermen på datamaskinen. Sett dagslyset langsomt skru seg  på utenfor kjøkkenvinduet. Og det er jo vakkert nok det.
Men en ufullendt hyrdestund, likefullt.

Har hatt reiser med hotellovernattinger, mange og lange timer alene på et stille rom, yppelige forhold for å skrive.
Skulle man tro.
Så har det endt med akevitt og besøk på Daniels House of Love i stedet. Men DET er en helt annen historie.

Og så i dag, da det passet som minst, kom plutselig begynnelsen til min neste novelle rekende på en fjøl. I dag da jeg passet verdens skjønneste tantebarn, til stor stas for både meg selv og egne barn. Huset har vært fullt av liv,  av tenåringer og midtimellominger, datamaskiner, TV'er på full styrke med musikkvideoer, playstation-spilling, hytter som bygges uten noen som helst slags nabovarsel eller byggetillatelser,playmobyer (også disse uten byggetillatelser), hysterisk morsomme standup-show, rocke-konserter, browniesbaking på kjøkkenet, popcorn i senga.

I det hele tatt! Ingen ideelle forhold for å skrive en føkkings bestselger.

Og så går jeg rundt i dette, selve livet, som en verpesyk høne som bare vil en ting:
Få det ut! Skribler litt i notisboka mi, men du ser, jeg har hele tekststykker inni meg, og det er en stor fare for at dette tilnærmet geniale forsvinner i alt dette .....livet.

Ikke har jeg kjellestue eller loft. Ikke har jeg garasje. Det eneste jeg har er et drivhus, og vurderte et øyeblikk å flytte ut dit noen timer. Hva gjør man vel ikke for en hyrdestund? Kan vel sitte der ute under pledd og skrive, mens jeg hører på regnet mot glasset og lukter fuktig jord?
Men så kommer jeg på at en svær føkkings Weber, fjorten sykler og et par-tre hundre putekasser okkuperer drivhuset.

Nei, gi meg en ombygd Mini. En snasen svart Mini Cooper som er BARE min, som ingen familie skal inn i, de får jo uansett ikke plass. Med lekre krom-detaljer og runde linjer. Og med panorama-vinduer i baken (Dagbladet påstår jo tross alt at veien til himmelen går via baken) Og i stedet for baksete, et lite skrivebord, i krom må forstå, med en Mac, i krom må forstå, og en kaffetrakter, i krom må forstå. Mer trenger jeg ikke. Mer er det nok heller ikke plass til, men hey jeg er en kortvokst dame.

Kommer ikke til å trenge å kjøre så langt heller, bor jo tross alt i et vakkert maleri, bare kjøre et lite stykke, rygge den snasne baken ut mot havet og himmelen.

Det er vel ikke så mye forlangt?

Mens jeg venter på at noen pimper my ride, så får jeg kanskje heller satse på at Operasjon Morgengry i morgen gir uttelling.
Hvordan var det nå den novella begynte igjen? Hvor pokker ble det av det tilnærma geniale?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar