Hva hvis jeg snudde

Det er Oslo. Det er sommer. Det er ettermiddagsrush.

Jeg går med en venninne. Hun har sykkel, jeg har vonde sko. Vi skal ta t-banen, hjem til henne for å spise middag og kose oss i sola. Vi skravler om små og store ting. Vi må ta heisen i t-banen for å få med oss sykkelen.

Jeg var tidligere sterkt plaget at angst i heiser. Mente bestemt at det var for lite luft i de fleste heiser, sånn rent generelt. Men angsten har som mange andre angster forsvunnet som dugg for solen, etter iherdig oppryddingsarbeid oppi skolten.

Men nå når jeg står foran denne heisen på t-banestasjonen på Stortinget ramler den inn over meg i gjen, som en gammel, men svært uvelkommen venn. Hvorfor??

Heis med murvegger. Selvlysende blått lys. Urinlukt av en annen verden.

Lykkelica liker ikke.

"Herregud som det stinker" hyler vi. Jeg tenker at det er ikke er noen vits å puste likevel, siden det åpenbart ikke er noe luft å puste i. Så jeg holder pusten og håper på at turen blir kort. Venninnen min trykker på knappen med genser-ermen.
"Det nytter ikke å lukke nesa en gang, det SMAKER urin" hører jeg henne si. Jeg tenker at dette er et skikkelig sugent sted å møte døden. Hvis heisen stopper midt inne i murveggen, ingen hører og ingen luft kommer til, så vil jeg dø med urinsmak i munnen.

Skikkelig sugent sted å møte døden.

Heisdørene somler seg sammen og heisen rykker til. Det går usigelig sakte. Jeg står der med mitt, holder pusten og kjenner det begynner å trykke i ørene.

Kom igjen. Kom igjen. Bare en etasje. Dette kan du klare, ditt naut. Du har sluttet å være redd for dustete ting som dette. Kom igjen.

Dørene åpner seg og livet mitt er nok en gang reddet.

Men der, midt foran heisdørinngangen sitter det to tynne kropper. Midt i en stor våt flekk, som trolig er urin. Og setter sprøyte på seg selv.

Vi blir litt perpleks. For halloooooooo liksom, her skal jo VI gå, ikke DERE sette sprøyte.

Jeg vet jo det er sånn. Man ser dem jo over alt i Oslo. Jeg blir alltid lei meg, men jeg passerer dem, sender dem en kjærlig tanke og går videre.

Men her blir jeg virkelig tatt på senga. Her stod jeg innsullet i min egen patetiske angst, og så blir jeg stoppet av to mennesker som bare sitter der og ødelegger livet sitt.

Makan!

Så snur du deg og ser opp på oss. Og du er ikke en dag eldre enn fjorten år. Det kan jeg sverge på. Du har nydelige brune øyne, men de er sørgelig trøtte. Velformede buede lepper med bart som så vidt har begynt å spire.  Du har en sølvring på hånden som holder sprøyta. Hvem har gitt deg den ringen, tenker jeg der jeg står, og mest sannsynlig koper over det hele. En mamma? En kjæreste?

"Å unnskyld!", sier du.

Og så flytter du deg slik at vi kan komme forbi og fortsette livet vårt.

Å unnskyld synger det i meg. Du ba om unnskyld.

"Huff så tragisk. Så ung....", sier venninnen min og så sier vi ikke noe på veldig lenge.

Vi står og venter på t-banen og jeg tenker:
Hva hvis jeg snudde nå? Og gikk tilbake til deg? Og satte meg ned på huk foran deg? Og sa hei. Jeg kunne ha spurt hvem du var og hvordan du havnet slik som dette. Og hvis jeg spurte deg om den ringen? Hva ville ha skjedd da?
Jeg burde snu. Jeg snur!

T-banen kommer og vi går på. Jeg kaster et langt blikk i din retning. Jeg skammer meg over heis-angsten, den virker mer meningsløs enn noen sinne. For hver eneste gang jeg tar heis heretter, kommer jeg til å tenke på deg. Og at jeg ikke torte å snu. Og hva som kunne ha hendt hvis jeg snudde.

For et skikkelig sugent sted å møte døden.