Kua mi jeg takker deg

Jeg er ferd med å drive omgivelsene mine til vanvidd med ku-prat for tiden, så da er det bare en ting å gjøre: Skrive det av seg. En gang skrev jeg av meg en skikkelig vrien hjertesorg, men det er en helt annen historie.

Altså kuene. Jeg vil gjerne snakke litt om kuene.

Som dere trofaste lesere (har alltid hatt lyst til å skrive det) kanskje har fått med dere, så bor Lykkelica på landet. Det innbefatter mange ting, men deriblant betyr det at jeg kommer innmari nært naturen.

Som dere trofaste lesere (tjohei!) kanskje også har fått med seg, så har Lykkelica et mildest talt ambivalent forhold til naturen. I det ene øyeblikket babler jeg om bærekraftig utvikling, om viktigheten av å være i pakt med naturen generelt og havet spesielt. Andre ganger freaker jeg ut ved synet av en elg, edderkopp, klegg eller litt ugress og glemmer hele poenget med økosystemet mens jeg løper hylende og skrikende rundt i denne fordømrade naturen. Det er greit nok at alle disse utyskene er der, men må de liksom være i samme.....eh....natur som meg???

I slike studner tenker jeg at jeg burde bo i en by. Men nok om det.

Hva var det jeg skulle ha sagt??

Jo kuene. Kuene er en del av denne fordømrade naturen som jeg kan like. Faktisk er jeg helt fasinert av disse dyrene, jeg syns de er dødsku(le) og svært sjarmerende. Mange tror at de ikke har så mye for seg, men det skal jeg si dere at det er mangt og meget som går for seg i kuland.

Når de slippes ut om våren er de jo et syn, det har jo alle sett. Og etter at de har herjet fra seg en dag eller to så kommer de mer inn i kugjenge. Og det er dette kugjenget jeg elsker. Jeg tror aldri jeg har sett en ku stresse. Tvert i mot. Hele kua oser derimot "stress ned, ta det ku(li), spis gress".

Jeg liker de tynne stiene de lager på enga, som viser at de følger den samme ruta når de vagger i mellom, men jura dissende lykkelig, en vinterdag i juli.

Jeg liker at de samler seg og står og ser på vegarbeidet som pågår her ute på landet i disse dager. Der står de så nært de kan og bare ser. De minner meg om morfaren min som aldri kunne gå forbi en gravemaskin (eller egentlig en spade) uten å stoppe opp, klaske hendene bak på ryggen og bare se.

Jeg liker at de forundret stopper opp med drøvtyggingene hver eneste gang jeg kommer joggende forbi på en særdeles uelegant måte. "Hva er det hun løper for" tenker de nok. " Her er gress nok til alle".

Jeg liker kalven som har lyst å være med og kommer løpende mot meg. Full av liv og galskap. Til tross for særdeles uelegant jogging fra min side.

Jeg liker at de flørter....... Vel her kommer vi til en litt sår del av min siste kuoppdagelse.

Jeg satt en tidlig morgen og drakk kaffe, så ut av kjøkkenvinduet og fordøyde et særdeles vakkert kåseri på radioen. Og der hoppet en okse opp på en ku, og jeg tenkte: Wow! De er tidlig på an i kuland. Og så twitret jeg litt om skodda som lå lavt og kjærleiken i kuland.

Økosystemet og jeg var i pakt.

Helt til en som har bedre greie på kyr enn meg twitret tilbake for å fortelle at dette ikke var lov. Rett og slett fy-fy! Kjønnsmodne okser fikk ikke lov å gå på beite med kuer. Da ble det vissnok kaos i kuland hvis man lot naturen styre dette på egenhånd. Så det var nok en forvirret hunku jeg så hoppe opp på den kua.

Så kyr flørter altså ikke. Og de har IKKE heftige stevnemøter i utkanten av skogholt. De eneste heftige stevnemøtene en og annen utvalgt okse får, er med ei falsk "ku" i et neonopplyst rom i fjøset.

Hva syns kuene om det egentlig? Hva syns ØKOSYSTEMET om det?

Ku-kjenneren på Twitter trøstet meg med at kyrne ikke bryr seg og egentlig bare er opptatt av en ting: Mat.

Men jeg vet jo at de også er opptatt av vegarbeid.

Hvis man bare ser ekstra godt etter.