Jeg liker jo å tro at jeg i en gitt krisesituasjon er en sånn person som finner fram det som skal til for å karre seg ut av denne krisesituasjonen. Enten det dreier seg om urkraft, mot eller overjordisk klokskap.
Men man kan jo saktens lure.
Det nærmeste jeg til nå har vært en ordentlig krisesituasjon er to fødsler, og her vil enkelte leger (som regel menn eller kvinner som selv ikke har født) bestride at dette dreier seg om en krisesituasjon.
Føde er da den mest NATURLIGSTE ting i verden sier de.
Jau rævva, sier nå jeg!
De aller fleste som har kommet i den RIMELIG leie situasjonen at man er pokka nødt til å presse ut noe på størrelse med en melon, fra noe som IKKE har samme størrelse som en melon, VET at det dreier seg om KRISE.
Og hvordan taklet jeg denne krisen? Hentet Lykkelica fram urkreftene, motet og den overjordiske klokskapen?
Nei.
Mer er det i grunn ikke å si om den saken.
Og i går havnet jeg nok en gang i trøbbel, ja jeg hadde sågar en nær døden-opplevelse. Lite visste jeg om farene som lå og truet da jeg i halvsøvne parkerte bilen på langtidsparkeringen på flyplassen en vinternatt i februar. Så i ørska var jeg, på grunn av nevnte vinternatt, at jeg knapp nok registrete hvor jeg parkerte da jeg sprang inn på flyplassen og suste avgårde.
Da jeg så landet to dager senere ante jeg fortsatt fred og ingen fare. Riktignok fikk jeg med meg at kapteinen meldte om minusgrader før landing og at det ristet godt i flyet.
Men livsfare? Nei, det ante jeg ikke at jeg befant meg i.
Det skulle derimot ikke gå mer enn to sekunder fra jeg forlot den varme flyplassen til jeg forstod trøbbelet jeg befant meg i. Ti minus og stiv kuling rett i fleisen.
Det var lammende.
Jeg bet sammen tennene og hentet fram urkraften. Det hjalp ikke en dritt!
Jeg gikk ti meter. Tusen kniver stakk meg i panna, kinnene, kaka. Følelsen i fingrene var allerede borte.
Jeg hylte av smerte, et smertehyl som bare forsvant i drønnet fra naturkreftene.
Jeg snudde ryggen til vindkulene noen sekunder og snappet etter pusten. På tide å ta fram overjordisk klokskap. Jeg hadde enda ikke nådd langtidsparkeringen, og allerede nå var kulden begynt å påvirke evnen min til å tenke klart.
Jeg hadde ikke den FJERNESTE ide om hvor jeg hadde parkert bilen min!! Krise!!!
Jeg stavret rundt der på langtidsparkeringen, på den jævla stålisen, med en idiotisk trillekoffert i den ene stivfrosne hånden og en bilnøkkel i den andre stivfrosne hånden. Mens jeg desperat klikket på låsen på bilnøkkelen, i håp om å bokstavlig talt se (bil)lyset.
Men det var mørkt i alle lys. Jeg ropte på hjelp. Men ingen kunne høre meg.
Jeg var alene mot verden.
Da jeg hadde kreket meg over halve parkeringsplassen visste jeg at hvis jeg ikke nå fant bilen min, så kom jeg rett og slett til å dø.
Dø!!
Jeg vurderte et vilt øyeblikk å grave meg ned. Men den lille snøen som lå rundt bilene var hardfrossen is. Under sånne forhold må man ha motorsag for å grave seg ned.
Og Lykkelica hadde ikke motorsag. Sukk altså.
Var det altså sånn det skulle ende?? Skulle folk finne meg HER, på langtidsparkeringen på en føkkings flypass??? Stivfrossen med rompa til værs og fingrene skrapende på hardfrossen is, desperat i ferd med å grave seg ned?
Eller kom de til å finne meg flat ut på hålka, med trillekofferten veltet og en stivfrossen arm i været, med en jævla bilnøkkel stikkende opp???
Sukk så trist!
Akkurat da disse stygge (men hysterisk morsomme) bildene raste forbi mitt indre, fant jeg bilen og reddet livet.
IT'S A MIRACLE!!!
Resulatet av nær-døden-opplevelsen ble frosteksem og en pitteliten skrape i selvbildet.
Hvor i pokker ble det av urkvinnen i meg? Jeg var sikker på jeg hadde den i går.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar