Det har seg altså slik at jeg stadig vekk tar meg selv i å tro at jeg er noe jeg IKKE er. Jeg er det ikke ENNÅ i hverfall. Jeg har jo klokketro på at man kan koble om den doble mustasjefusjonopphenget (MFO) i knotten som sier noe om hvem man er, og dermed kan være hva det skal være.
Før i tiden trodde jeg for eksempel at jeg hatet å trene. Nå ler jeg høyt av folk som tror de hater å trene ( les: jeg irriterer vettet av folk som tror de hater å trene) og sier at det er bare å koble om oppi knotten, vennen, så elsker du å trene. Før jeg løper inn på nærmeste høypulstime med et smil om munnen.
Det er jo et UNDER at jeg ikke er blitt slått ned til nå.
Men hva var det jeg skulle ha sagt? Nå roter jeg meg selv bort her, som vanlig.
Jo! Det er altså mange omkoblinger av den doble MFO i knotten min som foreløpig ikke har gjort, men ser du, det glemmer jeg rett som det er. Denne helga har jeg gått i den fella to ganger. Derfor ser jeg nødvendigheten av å minne meg selv på hva jeg ikke er:
Lykkelica er IKKE tindebestiger.
Ikke faen.
Mange av Lykkelicas nærmeste er det. De trasker med freidig mot opp til toppen, tenker ikke over at de balanserer på kanten av ....nettopp tinder, og lett som det er kan falle ned fra .....ja, tinder. Og nå har jeg heldigvis ikke erfaring med denslags, men jeg vil tippe at man slår seg temmelig kraftig dersom man skulle falle ned fra en tinde.
Men så tar de fantastiske bilder fra disse tindene da, og man kan jo se helt til Fauske og deromkring derfra, og himmelen kommer sikker veldig mye nærmere mennesker som er på tinder, det er jo ganske logisk ikke sant? Så hvorfor skal ikke Lykkelica kunne gå på tinder, ja se, det kan man jo spørre seg om.
Jo, for Lykkelica har høydeskrekk. Og fordi Lykkelica har prøvd to ganger, og det var ikke noe vakkert syn. Det ene forsøket endte med at jeg klamret meg til tilfeldig vegetasjon mens jeg tilkalte høyere makter (Beskrevet i gruvekkende detaljer her: http://lykkelica.blogspot.com/2010/08/hamskiftet.html ) Det andre forsøket endte nesten med tilkalling av redningshelikopter, og forbigås herved i stillhet.
Men til TROSS for dette, hva tror du var første tanke da en venninne fortalte at hun skulle gå på Per Karlsa-tinden i helga?
"Kanskje jeg skal ta meg en tur på Steigtinden (793moh) i morra?"
etterfulgt av:
"Snøre sekken og labbe i vei?"
Ja til og med:
"Ta med ungene, det er jo så fint vær?"
HALLOOOOOOO???
Snap out of it, og hold deg i lavereliggende strøk, til nødvendig omkobling av doble MFO er utført.
Neste punkt er også en gjenganger, og noe jeg stadig vekk glemmer.
Lykkelica kan ikke slappe av omgitt av rot, dritt og lort. Sånn er det bare. Likevel var dette planen min i helga.
Jeg visste hvordan det var der hjemme, men tenkte at det trengte jeg ikke å forholde meg til. Jeg var sliten, og når man er sliten skal man slappe av. La nå rot være rot, Lykkelica, lev i nuet, la det flyte, andre klarer det, du kan også klare det!
Jadda.
Jeg kom hjem til et hus i fullstendig kaos, som ventet. I sofaen lå minstemann omgitt av appelsinsaft, og appelsinskall og koste seg. Svært avslappet. På kjøkkenet hadde et brød på mystisk vis eksplofaenmegdert, noen hadde drevet med arkeologisk utgravning av en lekedinosaur på kjøkkenbordet, og en hytte var på et eller annet tidspunkt påbegynt uten byggetillatelse i en krok. Hybelkaninene hadde seg som ville dyr i fullt dagslys, halve innkjørselen lå dandert på utvalgte steder i huset, og eldstemann kunne meddele at han ikke hadde en eneste ren bukse.
Lykkelica tok avisen under armen og gikk rolig bort til godstolen og satte seg ned.
På en epleskrott.
Lykkelica tok avisen med seg og gikk ( ikke fullt så rolig) bort til sofaen og satte seg ned. På en hær av playmobil-menn som var dandert opp og klare til kamp....
Lykkelica freaket pittelitt ut, og var monstermamma noen timer. Tvang ungene til å rydde (arme små) og shinet hele huset. Tente lys og lot roen senke seg.....
Og sluknet som en stein på sofaen, mens hun mumlet om omkoblinger av doble mustasjefusjonsoppheng og denslags.
Jeg skriver omkoblingene opp på things-to-do-lista for uke 42, jeg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar