Jeg trodde det skulle bli en normal Zumba-time, i hvert fall så normal som en Zumba-time kan bli. Men midtveis i timen ble instruktøren i overkant slarken i bena og grønn i trynet før hun nærmest segnet om i en krok. Vi måtte derfor avslutte jokkinga og vrikkinga før vi var halv-jokka og halv-vrikka ferdig.
Bummer!!!
Ferdig oppvarmet tenkte jeg at nå var tiden kommet, for et gjensyn med styrkesalen. Styrkesalen og jeg har ikke hatt særlig kontakt de siste par årene. Årsaken er at jeg syns styrkesalen er kjedelig,teit og illeluktende, og dessuten trenger jeg noen som pisker meg ellers blir det til at jeg suller rundt og subler vann.
Men nå var altså alt timet og tilrettelagt for et besøk inn i vektenes rike.
Så jeg sulla rundt og subla vann.
Betraktet et av apparatene og spekulerte på hvor armer og bein skulle plasseres. Vikla meg inn i apparatet og skulle nesten ikke ha klart å vikle meg ut igjen.
Vannpause!!!
Lengst inn i lokalet ligger alle løsvektene. "Løsvekter er tingen, de kan man ikke vikle seg inn i", tenkte Lykkelica og gikk med freidig mot inn i det som skulle vise seg å være monsteravdelingen på treningssenteret. Her stod de opplinet, menn så store som berg, og kvinner så store som...vel menn. De løftet på gigantiske saker, det skal de ha, og var veldig røde i trynet hele gjengen. I et hjørne av denne monsteravdelingen var det en sammenstiming av store mennesker. Her foregikk det åpenbart saker og ting.
Det gadd ikke Lykkelica bry seg med, så hun gikk og hentet sine puddingvekter og begynte på pumpe litt for seg selv.
Da kom det lyder fra kroken.
Lyder som Lykkelica har hørt to ganger før. De to gangene hun fødte barn.
Smertegrynt som gikk over til smertehyl. Hyperventilering. Etterfulgt av banning som ikke egner seg på trykk selv i en nordnorsk blogg.
Hvem er det som føder barn der borte i kroken? tenkte Lykkelica forundret.
Nå var det hektisk aktivitet borte i monsteravdelingen, ja på grensen til smårop og oppstandelse. Store mennesker fjernet store ting, og til syne kom en ganske så liten, men temmelig bred mann til syne. Han kom vaggende ut av kroken, var lilla i trynet (Æresord, jeg tuller ikke!!!) og han hadde hulk-blodårer på halsen.
Hva er dette slags skrekkfilm, tenkte jeg.
Og hvor er babyen???
Rundt magen hadde han det klassiske "Jeg-løfter-innmari-tunge-vekter"-beltet. Hendene var teipet. Knærne var polstret med et et tykt tau surret rundt i ring, derav vaggingen vil jeg tro. Og ut av den aaaaaalt for tettsittende shortsen stakk det..... PLAST!!!!
Jeg gjentar: PLAST!
Kan noen vennligst forklare meg dette??? Lykkelica forstår ikke...??
Hvorfor hadde mannen behov for å ha plast i buksa mens han løftet vekter så tunge at fem-seks stykker måtte stå rundt for å løfte dem av han?
Nei, vent. Ikke svar.
La meg leve lykkelig uvitende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar