Skrivesperre

Tilgi meg trofaste lesere, for jeg har syndet.

Det er en uke siden jeg blogget sist.

Men det har seg nemlig sånn at jeg har skrivesperre. Det skjer ikkeno i knotten som tilsier at verken lykke, magi eller tanker skal komme ut av dette tastaturet. Det er tomt. TOMBOLA!

Det er til å bli stein hakke tullat av, for jeg er jo en sånn som skriver. I tide og utide. Det er min terapi. Jeg blir rett og slett lykkelig av å skrive.

Og det er ikke det at jeg ikke har TENKT på å skrive. Det foregår en kontinuerlig og ganske forvirrende tankeflom opp i huet hvor jeg formulerer setninger eller vurderer tema.

Ta for eksempel kuene jeg kjører forbi hver dag.  De tenker jeg mye på. Det er noe med kuer, spesielt kuer som går. Av og til ser jeg en hel gjeng med kuer på vei over et jorde. Lett slentrende, med jura i fritt fall og drøvtyggende på gress, går de der på rekke og rad.

Jeg lurer på hva de tenker på, der de går? For det er jo ikkeno som skjer i enden av den stien. Det er AKKURAT samme gresstustene der. Men av en eller annen grunn har de bestemt seg for at nå skal de ut og gå.

Eller den gangen da jeg så en ku som stod og kastet lange blikk etter en annen ku, mens den...nettopp: drøvtygde gress.
"Den flørter pinadø", tenkte jeg og holdt på å kjøre i grøfta.

For jeg visste ikke at kuer ble forelsket. Og at de flørter mens de tygger gress. Det var helt ukjent for meg. Men denne kua var beviset på det motsatte. Hun kunne rett og slett ikke ta øynene fra den andre kua.

Lesbelykke i ku-land. Hurra!

Sånne ku-ting er jo vidunderlig og burde skrives om. Men jeg har som sagt skrivesperre og det blir bare tullball.

Jeg skulle også ha skrevet noen ord om hvor lykkelig jeg blir av timene til en av treningsinstruktørene som bruker å piske meg og en hel haug med andre tullinger. Om energien han auser ut i bøtte og spann (Opp til toppen, opp til toppen!), om smilet (Herlig, herlig, herlig!), gemikken (Priceless), kjeftinga ( De som ikke legger på nå, får juling!) og tryglinga( Ikke svikt meg, ikke svikt meg!!)

Jeg burde virkelig skrive om alle de gangene han har redda dagen min, og at sånne som han burde skrives ut på blå resept. Det burde jeg.
Men jeg har som sagt skrivesperre og det blir bare jåss.

Så jeg må bare beklage.

Men ikke gi meg opp, er dere snill. Hver øyeblikk kommer det en blogg her.

Hvert øyeblikk!!