søndag 5. september 2010

Krøllene

Et av de første minnene jeg har, er fra da jeg enda satt i en barnevogn. Jeg husker store rare damer som bøyde seg over meg og lagde uforståelige lyder. Mens de tok på håret mitt. Strøk over håret mitt.

Eller satte hendene sine fast i håret mitt.

Jeg husker jeg ble rasende på dem. Allerede før jeg ante hva alt oppstyret om håret mitt var, hatet jeg oppmerksomheten det fikk.

Man kan vel si håret mitt er varemerket mitt. Et av det første man biter seg merke i, når man møter meg. ”Du veit, ho med de røde krøllene”.

Å, som jeg har hatet de røde krøllene mine.! Nå skal ikke dette bli en sutre-sak. Jeg er jo tross alt ferdig med å sutre. Og jeg vet jo det finnes langt verre ting man kunne ha hatt som varemerke. Digre vorter på nesa, en tredje arm eller rett og slett en ufin personlighet.

Men de krøllene har gjort noe med meg. Og det er først i det siste jeg har skjønt det.

Jeg husker jeg ville ha musefletter da jeg var fem-seks hår. Hadde en venninne med langt lyst hår som ofte danset rundt skuldrene hennes i løse musefletter. Mamma prøvde lenge å prate meg bort fra det. Men jeg gav meg ikke ( da som nå), og til slutt var det bare å lete fram to strikk og la det stå til.

Det så latterlig ut.

For ikke bare har jeg røde krøller, håret er merkbart tykkere på den ene siden enn den andre. Så jeg hadde en liten broccoli dusk på den ene side. Og en fullvokst regnskog på den andre siden.

Noen år senere begynte jeg å føne ut krøllene. Med det resultatet at jeg fikk et fire meter høyt hår. Dette gled for så vidt rett inn i den grusomme åttitallstilen. Men det fikk da være måte på!! Da konfirmasjonsbilde skulle tas måtte fotografen bruke vidvinkel-linse for å i det hele tatt få herligheten med.

To ganger tok jeg antipermanent. Mens absolutt alle andre tok permanent (inkludert faren min, men det er en helt annen traumatisk historie) satt jeg to timer i frisørstolen og fikk greid krøllene ut med stålkam som lagde krater i hodebunnen og med kjemikalier som i dag ville blitt håndtert som spesialavfall.

Og håret ble HELT slett. Det var ikke til å tro! Jeg så ut som ei drukna katt, mamma gråt og bar seg, farmor kjefta og smelte, men jeg var overlykkelig og for og slang med de slette tustene.

Herligheten varte i fire dager. Og den irr-røde persilledusken var på plass igjen. Jeg var stuck med greiene. Til evig tid liksom.

Ungdomsskolen kom og mobbingen kom. Dette måtte jo bare gå sånn. Det er ikke mye man skal skille seg ut før man er offeret. ”Rød hår og fregna , passa når det regna” var den snille varianten. ”Krøllestøgga ”var den litt slemme. De slemmeste variantene har jeg fortrengt.

Men hvor jeg enn gikk, på skolegården, på diskoteket dersom jeg våget meg dit, eller på butikken dersom jeg absolutt måtte, lyste de røde krøllene opp hele området som et skilt som sa ”Freakshow! Freakshow!! Kom og ta”.

Jeg satt mye inne denne tiden.

Videregående kom og jeg begynte langsomt å kvikne til. De verste mobberne gikk på en annen skole enn meg, og nå fikk jeg dritt slengt etter meg bare sånn hver tredje uke. Jeg ble forelska. Veldig forelska. Vi dro på diskotek og drakk oss stup full på ei og ei halv øl. Jeg overhørte drømmeprinsen snakke om meg til kameraten inne på guttedoet.

”Du veit, ho med de stygge røde krøllene.”

Den satt i sikringsboksen, gitt.....

Men på et eller annet tidspunkt snudde dette. Og folk begynte å snakke om krøllene mine i positivt ordelag.

Eller hadde de kanskje hele tiden gjort det, uten at jeg valgte å høre på dem? Var det kanskje bare det at jeg begynte å høre på de rette folka??


Nå er dette hatet mirakuløst borte. Når jeg i dag ser på de røde glansfulle krøllene i speilet kan jeg ikke forstå hvorfor jeg i alle år har valgt å høre på mobberne.


DE TAR JO FEIL,  FOR POKKER!

Hvem velger DU å høre på?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar