torsdag 26. august 2010

Til angrep på kroppen

Jeg leser i en annonse i avisa at jeg kan spray-tanne halve kroppen min for 250 kroner. Og jeg tenker:

Hva er det egentlig som skjer her nå?
Hva er det jeg IKKE får med meg av vesentlig informasjon, som gjør at jeg skjønner logikken i dette?

Å skjønne logikken i spray-tan er en ting. Jeg registrerer jo at folk går rundt som smørbukker, som om det skulle være den naturligste ting i verden. Det ER jo ikke den naturligste ting i verden, og det ser jo ikke naturlig ut heller. Men DE om det.

Men å spray-tanne HALVE kroppen? Hvem er det som gjør det? Går man med en hvit og en brun arm liksom? Bare underdelen? Bare overdelen? Denne måneden har jeg så dårlig råd at jeg kan bare spray-tanne bakhodet og hælene, liksom?
Jeg finner dette veldig merkelig.

Det virker til tider som om kroppen er vår verste fiende. Med skumle banditter som ligger på lur over alt. Valker. Appelsinhud. Gråe hår. Hår generelt.

Jeg glemmer ikke en av de første Stram opp-timene jeg forvillet meg inn på. Systematisk gikk vi til angrep på kroppen , kroppsdel for kroppsdel, for å stramme opp på det meste. Da vi kom til armene begynte instruktøren å snakke om at nå skulle skrukken til pers. Skrukken? tenkte jeg. Er det skrukken til Harald Eia vi snakker om? For i så fall er jeg i HELT feil time. Jeg kunne ikke dy meg.

- Unnskyld? Men hva er skrukken?

Sa jeg. Dum som jeg er. Overbærende blikk fra de godt voksne damene som alle tydeligvis visste om skrukkens beskaffenhet.

Deretter ble jeg kommandert bort til speilet og bedt om å løfte armene. Og så, på en ganske ufin måte, pirket instruktøren borti underarmen min. På noe laus-skinn som hang og slang.
Endelig hadde jeg funnet skrukken min.

Hurra liksom.

Og så har du "damebladene". Du snakker om galskap! Det er så mye greier man skal pusse, gnukke, gni og male på kroppen.
"Med disse øvelsene får du spretne pupper" leser jeg. Og jeg tenker:

BØR de sprette mer enn de gjør?

Er det ikke til det beste for alle parter at de holder seg mer i ro?

Nok en gang har jeg en følelse av å være på en annen planet. Men jeg blar videre og leser "40 tips for å beholde mannen din". Og jeg vil jo gjerne beholde mannen min, i hvert fall for det meste. Så med åpent sinn leser jeg tips nr 1:

"Gi rolig hodebunnsmassasje i samme rytme som pusten hans idet han sovner om kvelden. Når kroppene er synkronisert vil han føle en indre ro". Og jeg tenker:

I herrens navn!

Og leser videre:

"Stryk han over låret før du går ut av bilen når han kjører deg til jobben. Da vil han føle seg bundet til deg selv om du er borte hele dagen."

Og jeg tenker:

Kåmmån!

"Bak yndlingskaken hans og skriv en småfrekk beskjed i glasuren".

Og jeg tenker:

Vil ikke ungene syns det er litt småuggent?

I det jeg har kommet meg igjennom alle 40 rådene er jeg fysisk og psykisk sliten. Og må legge meg nedpå litt med Mr Potatochips i den ene armkroken og Mr. Chocolate i den andre.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er et helsikes liv å opprettholde en kropp som er som skapt for poledancing.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar