Når naturen kommer vel nært innpå

Av og til skulle man hatt en sånn spoleknapp.
Stop.
Rewind.
Vi prøver igjen!

Slik som i dag da minstemann kom løpende mot meg da jeg kom hjem fra jobb, med en plastbeger med noe stort og tungt oppi. En middels stor gråstein, tenkte jeg. Den gutten finner nå altså gleder i alle mulige rare ting. Tenkte jeg. Smilte på skikkelig mamma-vis og bøyde meg ned over plastbegret.

-Hils på Klaus, mamma!

Der lå altså Klaus og sprellet. Den største edderkoppen jeg noensinne hadde sett, en svart og feit jævel med ekkelt hvitt mønster på ryggen.

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å hyle som en stukket gris?

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å ta seg til hodet (ikke spør hvorfor) og søke tilflukt bak søppelstativet?

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å si alle de stygge tingene jeg sa?

Om Klaus. Minstemanns nye kompis.

Litt overgitt ble han stående og betrakte mora si.
- Klaus er ikke farlig, altså!

- Farlig? Jeg tror du er gærn!! De biter når de er så store som de der!

Sa den pedagogiske riktige mammaen.

Sånn i ettertid har det vist seg at Klaus egentlig er Mia. Fordi den har født barn. Ekle små ting kommer ut av den feite bakenden til Mia.

Jeg tror jeg må spy.

Som tidligere nevnt er jo jeg en dame som er i  pakt med meg selv og naturen. Ja sågar på PARTI med meg selv og naturen. Dyrene er våre venner, vi er alle en del av naturen og naturen en del av oss. Jeg er til og med såpass skrulle at jeg rett som det er "snakker" med dyr. Katter som forviller seg vekk, hunder som gnager på dørkarmer og gullfisker som nekter å spise alger. De er energi, vi er energi, sammen snakker vi energispråket.

Jajaminsann!

Det riktige ville jo ha vært å sette seg ned med minsten, tatt Klaus/Mia i hånden og snakket litt om økosystemet og jordkloden og gjerne litt om bærekraftig utviklig med det samme.

Men i mangel på nevnte spoleknapp har jeg ikke kommet helt dit enda. Og jeg håper ikke minsten har fått for store traumer på grunn av mammas reaksjon på hans nye lekekompis.

Det blir rett og slett for mye natur for meg.