Heldigvis har jeg tenkt det før. Forrige gang redaktøren ba meg gjøre umulige ting. Det viste seg at jeg fikk det til. Det ble litt armer og ben. Det ble det. Det ble tap av nattesøvn. Det ble det. Men det ble en bok som løftet seg flere hakk.
Så alt er som det skal være. Det er ikke umulig, det er bare et spørsmål om tid før jeg får det til. Nøyaktig hvor lang tid vet jeg ikke ennå. Men mens vi venter og jeg ligger her i stabilt sideleie med valium intravenøst og mister nattesøvnen min, har jeg lyst å dele en liten smakebit fra dette ennå uferdige manuset. Bare husk: Manus er manus. Alt kan skje. Også med denne lille snutten:
Landegode 1962
Johan sto på kaia og ventet i et kjent
landskap hvor ingenting var som det pleide. Han så ut akkurat som før, som for
to små måneder siden, håret var riktignok nyklipt, luggen var klippet
så kort at den ikke ville ligge på plass, men ellers var alt ved det samme. Og
likevel; ikke.
Han hadde det samme mørket i seg, et
mørke som lyste selv på en fin sensommerdag, den samme roen, ingen impulsive
bevegelser, hendene i lomma, ingen vinking, han bedrev ikke slikt. Han sto i ro
og ventet til lokalbåten hadde lagt til med den vanlig dumpe smellet mot kaia.
Et øyeblikk så det ut som han bare skulle stå der, ikke hjelpe meg med alt
pikkpakket, som om jeg var nødt å ta det første skrittet, et skritt jeg ikke
visste om jeg kom til å klare å ta.
Så, endelig, hendene ut av lomma og bena
over landgangen, et kort smil, navnet mitt, lavt, hendene hans grep koffertene
før jeg fikk omfavnet ham, og der ble de i klemmen som ble overraskende lang.
Han holdt de tunge koffertene med strake armer mens jeg la hendene rundt halsen
ham, hånda i den nyklipte nakken, kjente den velkjente men forunderlige
fremmede lukta av ham, la leppene mot kinnet som var nybarbert for anledningen,
kysset ham lett, med lepper som ennå var såre etter kvelden før.
Vi gikk i land, sa noen velvalgte ord til
de frammøtte på kaia, endelige hjemme igjen, det har vært en kjølig sommer,
slike ting, og tok fatt på den svingete
grusveien hvor alt var velkjent og fremmed. Han sa ikke mye, som vanlig, spurte om han hadde vært sterk over fjorden
til Skutvik, og jeg svarte at det hadde han, vært sterk over fjorden, om
bussturen til Bodø hadde vært strevsom, og jeg svarte som sant var at den hadde
vært svært strevsom, og fortsatte tanken inni meg, at det er strevsomt å sitte
på en buss i timevis og kjempe med en gråt som ble uforløst.
Han spurte om jeg var sulten og dermed kom jeg med den aller første løgnen til
ham. Jeg løy og sa jeg var skrubbsulten.
Da vi nærmet oss huset så jeg det
skinnende hvite nye stakittgjerdet, det lyste på lang avstand. Det var noe
rørende ved det gjerdet, ikke bare det at han hadde brukt sommeren alene hjemme
på å bygge det til oss, til meg, mens jeg var borte og bygget oss ned. Men det
var som om det rammet huset inn som en skatt, som
om han ville løfte fram og framheve det vi hadde sammen med det gjerdet. Det
rørte meg, midt i sorgen over Rudy, til tross for sorgen, på grunn av sorgen.
Så fint det ble, sa jeg bare.
Hardere
arbeid enn man skulle tro, det å bygge et gjerde, sa Johan.
Etterpå, ved kjøkkenbordet sa han det:
Det
er noe som er annerledes med deg.
Ja, jeg har dessverre gått opp noen kilo, sa jeg og visste godt at det ikke var
det han snakket om.
Det
kler deg, sa han bare og tok en slurk vann. Så spiste vi videre i den velkjente
stillheten.
Kjenner meg så godt igjen, i Johan. Det er slik vi ble, mange av oss slitere. Følelsene og kjærligheten var der, men det var så vanskelig å vise det, å få det ut liksom. Kjærligheten ligger i det vi har gjort, bygget med hendene, som har kostet blod, svette og tårer. som våre kjære nyter godt av, lenge etter at vi er borte.
SvarSlett