Stjerneregn

Regnet banker forsiktig på ruten. Jeg kan nesten ikke høre det. Likevel banker det meg nesten i stykker.
Jeg reiser meg omsider og går bort til ruta. Det har regnet så lenge. I dager. Flere dager enn jeg husker. Endeløst regn. Sint aggressivt regn. Bråkeregn. Men nå har det roet seg. Nå ligger det bare som en uklar hinne mot ruta, og alt jeg kan høre er små stille tapp.

Kom ut. Kom ut.
Øynene som møter meg i gjenskinnet fra vinduet er umulig å forstå seg på.

- Har du noen gang kysset i regn, hadde du spurt.
- Nei. Hvordan er det? sa jeg
- Det kan ikke forklares. Det må oppleves, sa du.
Og så dro du meg ut i regnet. Jeg opplevde det. Men klarer ikke å huske det. Jeg husker latteren hennes. Jeg husker vått hår mellom fingrene. Jeg husker bekker av regn ned nakken. Men jeg klarer ikke å huske kysset.
Har jeg da opplevd det?

Jeg slukker alle lysene i stua, men kan fortsatt se gjenskinnet av meg selv mot regnruta. Jeg trekker for gardinene. Jeg skal legge meg og få denne dagen til å forsvinne.
Men jeg går ut.
Lyskjegla fra en enslig pære over inngangspartiet når langt, til midt nedpå tunet.  Bak der i et glinsende mørke kan jeg skimte skjulet. Bak skjulet igjen, i et tomt mørke, ligger havet. Jeg kan høre det.

Jeg går ut på steintrappa, og ned på tunet, beveger meg mot mørket. Men øynene venner seg til mørket og lyset flytter seg, når lengre og lengre, nå kan jeg skimte sanddyngene før havet. Hele meg skulle vært som øynene mine, slik de venner seg mørket. Så raskt.

-Tror du den stjerna der er død, hadde du spurt.
-Nei, det er Sirius. Den er ikke død, sa jeg
- Men tenk at vi fortsatt ser dem. Tenk at de skinner. Stjernene som er døde, sa du.


Jeg legger hodet bakover. Jeg kan ikke se stjernene. Lavt skydekke. Jeg kan ikke se regnet heller. Men jeg kjenner det. Det kiler når det treffer meg. Varsomt i panna. Nesen. Øyelokkene. Haken. Det fukter leppene. Slik hun gjorde. Jeg skiller dem. Jeg har knepet dem igjen så lenge. Lengre enn jeg husker.
Jeg kan ikke se stjernene.
Men vet at de er der.