Ekstremt tilfeldig og utrolig magisk

Jeg sitter og har årets kanskje fineste leseopplevelse helt på tampen av året. Du vet. En sånn bok som du gruer deg til er slutt, som du tvinger deg til å legge bort med jevne mellomrom, bare for å få den til å vare. Du vet. Litt som med sjokolade.
Jeg er nok den aller siste i verden som har oppdaget denne boka, men den kom til meg akkurat når den skulle, sånn er det med noen bøker. Jeg snakker om "Ekstremt høyt og utrolig nært" av Jonathan Safran Foer.
Jeg tar en pause for å sukke, rett og slett, akkurat der det beskrives at mennesket er de eneste skapningene som starter kriger og som kysser, og at det å kysse derfor en en sånn ting som gjør oss mer menneskelig, ja sammen med det å starte en krig da. Og når jeg leser dette må jeg sukke og puste og tenke på det litt ekstra. Jeg legger boka sammen og leser på omslaget om forfatteren, og der finner jeg altså ut at han, godeste Jonathan er gift med hun som kanskje har gitt meg den aller fineste leseopplevelsen, like EVER. Hun som nesten tok knekken på forfatterdrømmen min fordi hun skrev boka jeg skulle skrive, eller ikke boka jeg skulle skrive, men mer så magisk som jeg skulle skrive en gang, en vakker dag, og så bare gjorde hun det, før jeg rakk det, og når jeg ikke fikk skrive så magisk som det hun gjorde i nettopp den boka så kunne det likegodt være det samme. Sånn tenkte jeg et lite øyeblikk, eller mer en ganske lang stund, egentlig, helt til jeg kom på andre tanker, noe med at en magisk leseropplevelse ikke opphever en annen, noe litt uforståelig som jeg likevel trøstet meg med, mens jeg leste boka en gang til. Og en gang til.
Jeg snakker om "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss.

Og så viser det seg altså at Jonathan og Nicole er KJÆRESTER.
- Tenk det! At det går an, utbryter jeg til mannen som ser forundret på meg og jeg ser at han stålsetter seg litt, for han er vant til utbrudd og sukking og stønning når jeg leser, og som regel forstår han ingenting av det.
- Hva da ? sier han forsiktig.

Jeg forklarer ham det. Om den utrolige tilfeldigheten at de to som har skrevet to av mine mest fantastiske leseropplevelser er KJÆRESTER. At de er gift, lever sammen, skriver under samme tak, at de kysser og er menneskelige. Sammen. Og at begge bøkene ble skrevet samme år, og at de begge fant veien til yndlingskroken i hjertet mitt, hver til sin tid, via hver sin vei, den ene tilfeldig plukket opp på en flyplass den andre tilfeldig anbefalt av en venn.
- Javel. Og så? sier mannen og aner uråd.
-Syns ikke du det er helt ekstremt tilfeldig og utrolig magisk, sier jeg.
Mannen tenker seg om, og han tenker nok ikke på den elegante omformuleringen av tittelen på den ene boka, det gjør han nok ikke, men mer hvordan han skal komme seg unna hele samtalen om greier skrulla han er gift med klarer å lage et stort nummer ut av og som han slett ikke forstår seg på.
- Jeg ser jo at det er tilfeldig, forsøker han seg forsiktig.
- Ja OG MAGISK, sier jeg og nikker ivrig.
Mannen tenker seg om på nytt.
- Hva er magisk med det? sier han.

Jeg sukker. For jeg VET det jo ikke. Hva som er så magisk med det. Bare at det ER det. Det er sånne ting som får ting til å falle på plass for meg. En slags orden i kaoset om du vil. Eller mer en uorden i livets brettekanter. Jeg kan egentlig ikke forklare det.
Det kan man jo aldri med magi.
Men man kan bare håpe på å skrive om det slik at noen, et sted, snapper det opp. Om så mellom linjene.