Å planlegge seg bort

Planleggingen er halve jobben sies det. Vel, der er jeg faen meg god.

Her er en liste over ting jeg planla denne helgen.

Fylle huset med lukten av nybakst.
Saken er den at for å kunne fylle huset med lukten av nybakst så må man faktisk BAKE også. Så jeg har brukt ganske mye tid på å planlegge å bake, sett på oppskrifter, googlet sånne kaker som mamma brukte å bake da jeg var lita,  mimret, spist ekte heimkjøpte sitronmuffins til kaffen mens jeg har planlagt, og vips! Før jeg visste ordet av det så var begge ungene på overnatting og det var jo tross alt de jeg hadde planlagt å sjarmere med lukta av nybakst, vi vet jo alle hva lukta av nybakst kan gjøre med unger, sette varige vakre spor, kan de.
Ja så da planla jeg å flytte det med bakingen til dagen etter. Og glemte det dagen etter.

Venne meg til å gå i skogen alene.
Jeg bruker jo å få trang til å gjøre ting jeg verken vil eller kan, bestige fjelltopper, poledanse, bake kaker... Ja, og nå sånn helt ut av det blå, har jeg fått en hysterisk trang  til å gå i skogen. Alene. Det er bare det at jeg syns det er så innmari skummelt å gå i skogen. Jeg ser for meg både skumle mordere, illsinte elg og sultne bjørner der. Og dessuten er jeg litt redd for å gå meg bort, og måtte ligge under et tre hele natta sammen med edderkopper og mordere, og det hadde jeg ikke takla, såpass ærlig må jeg være.

Men så legger folk ut vakre bilder av skogen på Instagram, og relativt få av dem har mordere luskende rundt i utkanten  av bildet. Så jeg tenkte at jeg måtte lage en plan for å venne meg til å gå i skogen alene.  Kan andre, kan jeg, planla jeg. Begynne i det små. Gå et lite stykke inn i skogen, snu og gå rolig ut igjen, uten å løpe som en rape tuillat. Akkurat den siste biten der var en ganske sentral del av planen, spesielt siden naboene jeg møtte på i full firsprang og panikkanfall sist, fortsatt ikke hilser ved postkassestativet.

- Jeg tror jeg skal gå en tur alene i skogen i dag, sa jeg til mannen min. Dessverre har jeg verdens snilleste mann som kjenner meg godt. Så han sa:
- Har du lyst til at jeg skal gå sammen med deg i skogen?
- Ja tusen takk, sa jeg. Litt for raskt.

Poledansing
Av grunner uforståelig for de fleste og ikke minst for meg selv, har jeg de siste årene sagt at jeg skal starte opp med poledansing. HVOR TAR HUN DET FRA? kan man kanskje spørre seg, og svaret til det er at det er ikke godt å si. Det som er litt ugreit med poledansing er at man faktisk da må.., ja poledanse. Rundt en sånn stang. Og det virker i overkant komplisert. Så jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på å finne ut av denne idiotiske ideen, at det faktisk finnes poledansekurs her, og IKKE NOK MED DET, det kalles polefitness, altså mer fokus på treninga og ikke strippinga, og det må jeg jo si var et stort YEY!

Perfekt for de som liker trening, leser jeg. Yey!
Perfekt for de som liker tempo, leser jeg. Yey!
Perfekt for de som liker å trene til musikk, leser jeg. Yey!
Perfekt for de som liker smerte, leser jeg. Ye....Høh? Hæ?

Vel det som er fint med planlegging er at dersom planleggingen er ordentlig god, så får man MINDRE å gjøre. Så på grunn av særdeles god planlegging denne helga har jeg verken fått bakt en av disse kakene som faller sammen med ekkel rårand,  fått hysterisk anfall alene i skogen eller opplevd smerte i møtet med en blank poledansing-stang.

Det kaller jeg god planlegging, det!