Aftenbønn

Så kom mørket krypende inn

i gatene jeg stundom går

blant folk jeg kjenner

i landet jeg elsker

Og jeg kjenner at mørket sprer seg fort

og blir til frykt

Hjelp oss å vende frykten ryggen,

og med faste skritt gå mot lyset, omtanke og kjærlighet

Det eneste viktige nå

Minn oss på at dette blir det vi gjør det til

sammen

Hold hodet kaldt, men hjertet VARMT



Kua mi jeg takker deg

Jeg er ferd med å drive omgivelsene mine til vanvidd med ku-prat for tiden, så da er det bare en ting å gjøre: Skrive det av seg. En gang skrev jeg av meg en skikkelig vrien hjertesorg, men det er en helt annen historie.

Altså kuene. Jeg vil gjerne snakke litt om kuene.

Som dere trofaste lesere (har alltid hatt lyst til å skrive det) kanskje har fått med dere, så bor Lykkelica på landet. Det innbefatter mange ting, men deriblant betyr det at jeg kommer innmari nært naturen.

Som dere trofaste lesere (tjohei!) kanskje også har fått med seg, så har Lykkelica et mildest talt ambivalent forhold til naturen. I det ene øyeblikket babler jeg om bærekraftig utvikling, om viktigheten av å være i pakt med naturen generelt og havet spesielt. Andre ganger freaker jeg ut ved synet av en elg, edderkopp, klegg eller litt ugress og glemmer hele poenget med økosystemet mens jeg løper hylende og skrikende rundt i denne fordømrade naturen. Det er greit nok at alle disse utyskene er der, men må de liksom være i samme.....eh....natur som meg???

I slike studner tenker jeg at jeg burde bo i en by. Men nok om det.

Hva var det jeg skulle ha sagt??

Jo kuene. Kuene er en del av denne fordømrade naturen som jeg kan like. Faktisk er jeg helt fasinert av disse dyrene, jeg syns de er dødsku(le) og svært sjarmerende. Mange tror at de ikke har så mye for seg, men det skal jeg si dere at det er mangt og meget som går for seg i kuland.

Når de slippes ut om våren er de jo et syn, det har jo alle sett. Og etter at de har herjet fra seg en dag eller to så kommer de mer inn i kugjenge. Og det er dette kugjenget jeg elsker. Jeg tror aldri jeg har sett en ku stresse. Tvert i mot. Hele kua oser derimot "stress ned, ta det ku(li), spis gress".

Jeg liker de tynne stiene de lager på enga, som viser at de følger den samme ruta når de vagger i mellom, men jura dissende lykkelig, en vinterdag i juli.

Jeg liker at de samler seg og står og ser på vegarbeidet som pågår her ute på landet i disse dager. Der står de så nært de kan og bare ser. De minner meg om morfaren min som aldri kunne gå forbi en gravemaskin (eller egentlig en spade) uten å stoppe opp, klaske hendene bak på ryggen og bare se.

Jeg liker at de forundret stopper opp med drøvtyggingene hver eneste gang jeg kommer joggende forbi på en særdeles uelegant måte. "Hva er det hun løper for" tenker de nok. " Her er gress nok til alle".

Jeg liker kalven som har lyst å være med og kommer løpende mot meg. Full av liv og galskap. Til tross for særdeles uelegant jogging fra min side.

Jeg liker at de flørter....... Vel her kommer vi til en litt sår del av min siste kuoppdagelse.

Jeg satt en tidlig morgen og drakk kaffe, så ut av kjøkkenvinduet og fordøyde et særdeles vakkert kåseri på radioen. Og der hoppet en okse opp på en ku, og jeg tenkte: Wow! De er tidlig på an i kuland. Og så twitret jeg litt om skodda som lå lavt og kjærleiken i kuland.

Økosystemet og jeg var i pakt.

Helt til en som har bedre greie på kyr enn meg twitret tilbake for å fortelle at dette ikke var lov. Rett og slett fy-fy! Kjønnsmodne okser fikk ikke lov å gå på beite med kuer. Da ble det vissnok kaos i kuland hvis man lot naturen styre dette på egenhånd. Så det var nok en forvirret hunku jeg så hoppe opp på den kua.

Så kyr flørter altså ikke. Og de har IKKE heftige stevnemøter i utkanten av skogholt. De eneste heftige stevnemøtene en og annen utvalgt okse får, er med ei falsk "ku" i et neonopplyst rom i fjøset.

Hva syns kuene om det egentlig? Hva syns ØKOSYSTEMET om det?

Ku-kjenneren på Twitter trøstet meg med at kyrne ikke bryr seg og egentlig bare er opptatt av en ting: Mat.

Men jeg vet jo at de også er opptatt av vegarbeid.

Hvis man bare ser ekstra godt etter.

Hva hvis jeg snudde

Det er Oslo. Det er sommer. Det er ettermiddagsrush.

Jeg går med en venninne. Hun har sykkel, jeg har vonde sko. Vi skal ta t-banen, hjem til henne for å spise middag og kose oss i sola. Vi skravler om små og store ting. Vi må ta heisen i t-banen for å få med oss sykkelen.

Jeg var tidligere sterkt plaget at angst i heiser. Mente bestemt at det var for lite luft i de fleste heiser, sånn rent generelt. Men angsten har som mange andre angster forsvunnet som dugg for solen, etter iherdig oppryddingsarbeid oppi skolten.

Men nå når jeg står foran denne heisen på t-banestasjonen på Stortinget ramler den inn over meg i gjen, som en gammel, men svært uvelkommen venn. Hvorfor??

Heis med murvegger. Selvlysende blått lys. Urinlukt av en annen verden.

Lykkelica liker ikke.

"Herregud som det stinker" hyler vi. Jeg tenker at det er ikke er noen vits å puste likevel, siden det åpenbart ikke er noe luft å puste i. Så jeg holder pusten og håper på at turen blir kort. Venninnen min trykker på knappen med genser-ermen.
"Det nytter ikke å lukke nesa en gang, det SMAKER urin" hører jeg henne si. Jeg tenker at dette er et skikkelig sugent sted å møte døden. Hvis heisen stopper midt inne i murveggen, ingen hører og ingen luft kommer til, så vil jeg dø med urinsmak i munnen.

Skikkelig sugent sted å møte døden.

Heisdørene somler seg sammen og heisen rykker til. Det går usigelig sakte. Jeg står der med mitt, holder pusten og kjenner det begynner å trykke i ørene.

Kom igjen. Kom igjen. Bare en etasje. Dette kan du klare, ditt naut. Du har sluttet å være redd for dustete ting som dette. Kom igjen.

Dørene åpner seg og livet mitt er nok en gang reddet.

Men der, midt foran heisdørinngangen sitter det to tynne kropper. Midt i en stor våt flekk, som trolig er urin. Og setter sprøyte på seg selv.

Vi blir litt perpleks. For halloooooooo liksom, her skal jo VI gå, ikke DERE sette sprøyte.

Jeg vet jo det er sånn. Man ser dem jo over alt i Oslo. Jeg blir alltid lei meg, men jeg passerer dem, sender dem en kjærlig tanke og går videre.

Men her blir jeg virkelig tatt på senga. Her stod jeg innsullet i min egen patetiske angst, og så blir jeg stoppet av to mennesker som bare sitter der og ødelegger livet sitt.

Makan!

Så snur du deg og ser opp på oss. Og du er ikke en dag eldre enn fjorten år. Det kan jeg sverge på. Du har nydelige brune øyne, men de er sørgelig trøtte. Velformede buede lepper med bart som så vidt har begynt å spire.  Du har en sølvring på hånden som holder sprøyta. Hvem har gitt deg den ringen, tenker jeg der jeg står, og mest sannsynlig koper over det hele. En mamma? En kjæreste?

"Å unnskyld!", sier du.

Og så flytter du deg slik at vi kan komme forbi og fortsette livet vårt.

Å unnskyld synger det i meg. Du ba om unnskyld.

"Huff så tragisk. Så ung....", sier venninnen min og så sier vi ikke noe på veldig lenge.

Vi står og venter på t-banen og jeg tenker:
Hva hvis jeg snudde nå? Og gikk tilbake til deg? Og satte meg ned på huk foran deg? Og sa hei. Jeg kunne ha spurt hvem du var og hvordan du havnet slik som dette. Og hvis jeg spurte deg om den ringen? Hva ville ha skjedd da?
Jeg burde snu. Jeg snur!

T-banen kommer og vi går på. Jeg kaster et langt blikk i din retning. Jeg skammer meg over heis-angsten, den virker mer meningsløs enn noen sinne. For hver eneste gang jeg tar heis heretter, kommer jeg til å tenke på deg. Og at jeg ikke torte å snu. Og hva som kunne ha hendt hvis jeg snudde.

For et skikkelig sugent sted å møte døden.