Jeg rister bestemt på krøllene, men nikker inni et sted. Vet at jeg allerede har tapt. Men stritter likevel i mot. Litt til. Gjennom jobb og fotballkamper, støvsuging og leksehøring går jeg besluttsomt. Og prøver å overhøre stemmen.
Du er ikke bra for meg, sier jeg
Jeg vet om et sted, flykt med meg, sier du.
Du gir bare kortvarig glede, sier jeg.
Bare en gang til. En eneste gang? sier du.
Jeg vet at du holder på slik med andre damer også. Akkurat nå ligger du sikkert i fanget til ei anna lettlurt ei, og stirrer henne henført inn i øya. Og så hvisker du i øret hennes at du syns ho er den aller beste. Og hun tror på deg en liten stund.
Sånn drar du rundt, og stopper tiden. Lukker virkeligheten og fornuften ute med høye mørke vegger og tette gardin.
Men jeg lar meg ikke lure. Ikke faen. Jeg liker virkeligheten og fornuften. Banna bein!
Men så kommer mørket da, og sola går ned i en voldsom farge-eksplosjon på himmelen. Det går mot høst og endeløs vinter. Vindfokk og speilglatt is, julekaos og halvannen time dagslys.
Så jeg faller sammen i sofaen i skjæret fra en dempet TV og vet at du er nær. Lukker øynene og lar det skje. Du smaker salt, jeg kjenner deg igjen. Husker hvorfor jeg lot meg forføre.
Åh Mr. Potatochips!! Vi kan virkelig ikke fortsette å treffes på denne måten.
I morgen skal jeg kutte deg ut. Banna bein!
Fantastisk. Heldigvis viste jeg i utgangspunktet at dette måtte være noe annet enn en mr. mr, men det var veldig godt skrevet.
SvarSlettDen chipsen altså.....