søndag 17. april 2011

Nyforelskelsens galskap

Jeg ramla inn på Zumba i dag helt umotivert og nokså tilfeldig selv. Spinn-timen var full grunnet øse-pøse-regn, og dermed stod jeg der i rommet ved siden av, sammen med 38 andre damene som sikkert har vært der MYE mer enn det jeg har.

Zumba.....Hvordan var det nå jeg gjorde det igjen? Jeg husker jo at villdyret i meg våknet sist, og at det involverte hoftene i fritt fall, so to speak.

Mens jeg står der og funderer på hvordan dette nå egentlig var, og om det nå EGENTLIG var gøy, og at hoftene til de andre damene så MYE mer bevegelig ut enn mine, og sånne viktige ting, så kommer han inn.

Han er sikkert ikke en dag over 22 år. Han har på seg fotball-drakt.

Han har sikkert gått feil, tenker jeg.

Men neida! Bak han kommer det som mest sannsynlig er dama hans, og nærmest dytter han over dørstokken. Han hever øyebrynene ørlite når han ser alle damene, men manner seg opp og stiller seg bakerst i fotballdrakten sin og gull-joggeskoa. Det er bare leggbeskytterne som mangler.

Jeg syns allerede synd på han.

"Er det noen som er på Zumba for første gang i dag ??", gauler instruktøren. Han rekker ikke uventet forsiktig opp hånden.

Jeg syns veldig, veldig synd på han.

Jeg lurer på hva i herrens navn det er som foregår her. Hvordan i huleste har han havnet i denne knipa? Svaret blir bare ren gjetning fra min side. Men jeg tror vi har med nyforelskelsens galskap å gjøre.

De har sikkert sittet der på fredagskvelden og stirret hverandre dypt inn i øynene og blitt helt TULLERUSK. Snakket om alt de skal gjøre sammen i fremtiden, om alt de har felles og alt de skal få felles. Det har sikkert vært litt for mye rødvin involvert.

- Vi burde gjøre ALT sammen, har hun sikkert sagt, henført.
- Jah, har han sikkert sukket.
- Vi burde til og med dra på Zumba sammen i morra, har hun sikkert sagt.
- Jah, har han sikkert sukket. Henført.

Ko-ko!

Og dermed har han i dag våknet opp til sitt livs mareritt. Zumba-time med nydama.

Og så setter de latinske rytmene i gang, og damene hiver seg rundt, meg inkludert. Det vrikkes og gnikkes og stønnes og peses. Og på bakerste rad står en ung kar i fotballdrakt og gaper etter luft. Aldri har jeg sett en mann, så sjokkert. NOENSINNE.

Jeg holder et øye med den arme skapningen i sidesynet, og lurer på hva som foregår oppi hodet på han nå. Svaret blir bare ren gjetning fra min side. Men jeg tror han tenker at han han har havnet i en annen verden. En helt annen dimensjon, rett og slett. Og at det som skjer på denne planeten ikke kunne være mer fremmed eller skremmende for han, enn om han landet på en planet hvor firehodede biller vandret rundt.

Nydama dytter borti han, før hun jokker seg videre, og han tar seg sammen, trekker pusten dypt, og begir seg ut i noe som mer ligner på en svært treg vals, enn zumba. Og vi er bare i oppvarmingen.

Det blir en lang time for den nyforelskede forballspilleren.

Av og til blir han bare stående rett opp og ned, og stirre. Som regel skjer dette når det vrikkes som mest intenst på rumpa. Andre ganger ler han hysterisk. Dette skjer som regel når han prøver å holde følge i de raske partiene over gulvet. Atter andre ganger ser jeg han i den svært trege valsen, mens han etter beste evne prøver å få hoftene i bevegelse.

Ingen kan beskylde han for å ikke prøve. Han holder ut. Gjennom salsa. Gjennom samba. Og gjennom mereque. Han blir der ved sin kjæres side. Han løper ikke hylende og skrikende ut derfra.

Det er så romantisk at det er til å grine av. Større heltedåd skal man lete lenge etter. Det burde lages filmer om sånne som han.
Men det får klare seg med dette blogginnlegget.

Jeg håper de lever lykkelige ever after, og får en hel haug med små zumba-barn.

Og ett og annet vals-barn også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar