Sangen vår

Det er en helt vanlig lørdagsmorgen. Lykkelica og minstegutt er alene hjemme og har kvalitetstid av de skjeldne. Minstegutt bestemmer seg for å hente fram gitarer og spille en låt for mammaen sin. Han vet akkurat hvilke strenger han skal spille på for å sjarmere et skrukkete mamma-hjerte. Han har gått på gitarundervisning i under et halvt år,og begynner å få tenken.

Enkle klokkeklare toner trylles ut av gitarer. Det er den ultimate sangen. "Nothing else matters" med Metallica. Begynnelsen er ganske enkel, da fingerspillet går i en Em-akkord med bare åpne strenger, noe som gjør det til en av sangene de fleste Metallica-fans lærer seg først. Nå også minstegutt. Uforvanende sitter åtteåringen der i dyp konsentrasjon og spiller selve sangen.

Sangen vår.

Året er 1992. Jeg sitter på det støvete gutterommet i kjelleren til en lang og tynn 19-åring, med nydelige blåe øyne, bolleklipt hår, et sjarmerende gutteaktig smil, og "snille" hender. Vi ser på MTV. "Nothing else matters" med Metallica spilles.

"So close, no matter how far
Couldn't be much more from the heart
Forever trusting who we are
and nothing else matters "

Vi har vært kjærester i bare fjorten dager. Likevel sitter vi helt avslappet og stille, det er ingen som føler de må si noe eller få samtalen til å gli. Et av de tidlige tegnene på at her er det et spesielt forhold på gang, ingen stress, ingen prestasjonsangst, bare en snill og innmari stor hånd, som holder i min.


"Never opened myself this way
Life is ours, we live it our way
All these words I don't just say
and nothing else matters "


Denne unge utgaven av Lykkelica har vært litt treg i oppfattelsen av denne unge karen. Visst har hun sett hvor snill han er. Visst har hun ledd seg skakk av humoren hans. Men mest av alt har hun blitt imponert av den ukuelige optimismen og troa på at alt ordner seg til slutt. Men treige Lykkelica trodde bare det var en veldig god venn, og et innmari godt skup for diverse single venninner.
For den unge karen med de snille hendene var det derimot kjærlighet ved første blikk, påstår han. Og tålmodig stod han der i Lykkelicas sidesyn og ventet på at hun skulle skjønne det. Den ukuelige optimisten.

Det tok sin tid. Men nå når Metallica fyller gutterommet har hun omsider skjønt det.


"Trust I seek and I find in you
Every day for us something new
Open mind for a different view
and nothing else matters"


Jeg husker ikke hvem av oss som sa det først, men den dagen ble vi enig om at "Nothing else matters" måtte bli sangen vår. Og slik ble det.

Ufattelige NITTEN år etter, sitter det altså en åtteåring og spiller de første enkle strofene til den samme sangen. En åtteåring som er som snytt ut av nesa på pappaen sin. De samme nydelige blå øynene. Det samme sjarmerende smilet. Den samme ukuelige optimismen og troa på at alt order seg til slutt.

Og den samme evnen til å smelte hjertet mitt fullstendig.