torsdag 25. november 2010

Hjertemedisin for urteit mamma

Det er bare å innrømme det. Av og til er jeg skikkelig urteit som mamma. Jeg kan for eksempel i enkelte situasjoner glemme at det er jeg som er den voksen og vel så det, og bli skikkelig barnslig. Bruke svært upedagogiske argumenter.

"Fordi jeg sier det", er en gjenganger.

"Sånn er det bare"

" Kan ikke du gå og plage pappa med alle spørsmålene dine?"

Det burde selvsagt være ulovlig. Å bæsje på leggen som mamma. Man burde fått bøter og skriftlige advarsler. Kongen burde blitt underrettet. Minst.

Likevel, på et eller annet vis, klarer disse to gullene av noen gutter jeg har, å leve med den til tider dysfunksjonelle mammaen sin, og til og med elske henne over alt på jord.

Snakk om magi!

Jeg er mest urteit mamma tidlig om morgenen og rett for middag. De var ikke gamle nurkene før de skjønte at da var det best å ligge lavt i terrenget. Jeg har geniale barn, pussig nok.

Når så minstemann, som vanligvis må dras opp av senga hver eneste skoledag, står lys våken inne på soverommet en LØRDAGS morgen klokken KVART PÅ SYV, og babler om et eller annet, så skjer det altså. Lykkelica blir urteit mamma og sier:

- Gå og legg deg! Det er lørdag!
- Jammen mamma! Jeg har jo dekt på frokost til oss.

Dette er jo innmari søtt. Men det søte glir ikke inn denne lørdags morgenen. Sånn er det å være urteit.

-Jammen, det er jo alt for tidlig jo!! Det er jo lørdag. Mamma vil sove!

Sier den urteite mammaen.

Mamma vil sove. Har du hørt på tåpskap??? Men blir lillegullet lei seg? Neida. Han sier at han kan godt vente litt, han. Og går stille opp for å vente.

Heldigvis skjer det noe under krøllene. Det begynner å synke inn. Han har dekt på bordet. Han sitter der oppe og venter. Kom deg opp, ditt naut! Kom deg opp!!!

Og med en anstrengelse uten sidestykke klarer jeg å hive meg ut av senga, suble opp trappa samt registrere at det er føkkings mørkt ute. Et uvær av en mamma kommer forvirret inn på kjøkkenet. Der er det dekt på med kopper og fat. Et brød har blitt maltraktert på ubeskrivelig vis, men jeg aner spor av brødskiver. En ost. En østehøvel. Spekepølse, for det er mistegullet så glad i. Tørkerull i fall vi griser, og det gjør jo den urteite mammaen stadig vekk.

Jeg koker kaffe og tenner stearinlys mens minstemann skravler i vei. At han hadde diskutert dette med storebroren og at de kom fram til at vi burde begynne å ha fellesfrokost i helgene. For det er så innmari koselig. Men at storebroren og pappaen kanskje skal få sove litt lengre i dag, for det er jo tross alt veldig tidlig.

-Ikke sant, mamma?
-Det er veldig, sant, vennen min, sier mamma som nå kjenner at kaffen begynner å virke.
-Vi kan vel kose oss bare oss to, ikke sant mamma?
- Det er veldig sant, vennen min.

Mamma spiser ødelagt brød med ost, minstemann spiser ødelagt brød med spekepølse, og skravla går i ett. Den urteite mammaen tenker at det er jammen mye han får sagt på kort tid, men sier ingenting. Heldigvis.

- Skal jeg kanskje synge en sang til deg mamma?
- Det kan du jo gjøre, sier mamma.

Og med klokkeklar stemme begynner så minstemann å synge nordnorsk julesalme for mammaen sin. Mens natta går over til himmelblå farge utenfor kjøkkenvinduet. Og mamma tenker på hvor teit det går an å bli. Som nesten gikk glipp av dette for noe så trivielt som litt søvn.

Og tårene strømmer nedover kinnet på den urteite mammaen.

- Hvorfor gråter du mamma, sier minstemann noe forundet.
- Jeg gråter fordi det var så veldig,veldig fint alt dette, sier mammaen.

Den gutten er min hjertemedisin.


http://www.youtube.com/watch?v=kAMXuk4TQ4E

3 kommentarer:

  1. Det må rett og slett være lykke på jord, det du beskriver der! Så vakkert! :)

    SvarSlett
  2. og æ gråt også! nydelig historie!

    SvarSlett
  3. Helt enig. Du kan vær litt urteit....(av og til)

    =) <3 =) <3 =)
    Hilsen June

    SvarSlett