Erkjennelser

Jeg blir gamlere.
Jeg ser det nå, ikke bare på årene som går, men på halsen, rundt øynene, på måten kroppen håndterer anstregelser, på hva som nå ER anstrengelser.
Jeg har vært på mitt vakreste og sterkeste.  Jeg blomstret sent, akkurat i tide, men nå er jeg forbi full blomst, forfallet har begynt.
Vi står midt mellom 2008 og 2024.
2008 har nettopp vært. Det er bare et øyeblikk til 2024.
Sjelevenner dør. Helter dør. Klokka går, jordkloden snurrer, bittesmå forskyvninger gjør at tiden tar et hopp, et jordskjelv der og litt snøsmelting her så har vi plutselig noen milisekunder i døgnet mindre å rutte med, og hvor ble de av? Hvor ble de av? Jeg hadde trengt dem.

Drømmer kommer, ustanselig, vokser seg svære, jeg har fått smaken på noen av dem, kjent det på kroppen, hvordan det er når de går i oppfyllelse, små hint av noe større,  noe som gjør at jeg alltid vil ha mer. Mer! Men hva om det blir med den ene smakebiten?

Alt skrur seg til. Landegode har tatt vinterkåpa på, samme som i fjor, men fargene er mer intense, himmelen klarere. Solnedgang etter solnedgang, den ene mer praktfull enn den andre, vinen blir bedre, ølet kaldere, friheten større, tårene blir flere, jeg ser ut til å få flere nervepunkter i det ytterste hudlaget, musikken gir meg gåsehud oftere og oftere, litteraturen slår meg i magen og hjertet, hardere, deiligere, alt heves noen hakk, blir mer intenst,
fordi det er en ende på det.

Forfall er uutholdelig vakkert.

Smakebit fra manus

Manus på min kommende roman har vært første runde hos redaktør og forlag. Vi er skjønt enig om hva som må gjøres med manuset før det blir bok. Etter det har jeg ligget i stabilt sideleie med valium intravenøst og tenkt: Jeg har tatt meg vann over hodet! Hvordan skal jeg få til ALT DET DER,  DA? Det er jo umuuuuulig!

Heldigvis har jeg tenkt det før. Forrige gang redaktøren ba meg gjøre umulige ting. Det viste seg at jeg fikk det til. Det ble litt armer og ben. Det ble det. Det ble tap av nattesøvn. Det ble det. Men det ble en bok som løftet seg flere hakk.

Så alt er som det skal være. Det er ikke umulig, det er bare et spørsmål om tid før jeg får det til. Nøyaktig hvor lang tid vet jeg ikke ennå. Men mens vi venter og jeg ligger her i stabilt sideleie med valium intravenøst og mister nattesøvnen min, har jeg lyst å dele en liten smakebit fra dette ennå uferdige manuset. Bare husk: Manus er manus. Alt kan skje. Også med denne lille snutten:

Landegode 1962

Johan sto på kaia og ventet i et kjent landskap hvor ingenting var som det pleide. Han så ut akkurat som før, som for to små måneder siden, håret var riktignok nyklipt, luggen var klippet så kort at den ikke ville ligge på plass, men ellers var alt ved det samme. Og likevel; ikke.

Han hadde det samme mørket i seg, et mørke som lyste selv på en fin sensommerdag, den samme roen, ingen impulsive bevegelser, hendene i lomma, ingen vinking, han bedrev ikke slikt. Han sto i ro og ventet til lokalbåten hadde lagt til med den vanlig dumpe smellet mot kaia. Et øyeblikk så det ut som han bare skulle stå der, ikke hjelpe meg med alt pikkpakket, som om jeg var nødt å ta det første skrittet, et skritt jeg ikke visste om jeg kom til å klare å ta. 

Så, endelig, hendene ut av lomma og bena over landgangen, et kort smil, navnet mitt, lavt, hendene hans grep koffertene før jeg fikk omfavnet ham, og der ble de i klemmen som ble overraskende lang. Han holdt de tunge koffertene med strake armer mens jeg la hendene rundt halsen ham, hånda i den nyklipte nakken, kjente den velkjente men forunderlige fremmede lukta av ham, la leppene mot kinnet som var nybarbert for anledningen, kysset ham lett, med lepper som ennå var såre etter kvelden før.

Vi gikk i land, sa noen velvalgte ord til de frammøtte på kaia, endelige hjemme igjen, det har vært en kjølig sommer, slike ting, og tok fatt på den svingete  grusveien hvor alt var velkjent og fremmed. Han sa ikke mye, som vanlig,  spurte om han hadde vært sterk over fjorden til Skutvik, og jeg svarte at det hadde han, vært sterk over fjorden, om bussturen til Bodø hadde vært strevsom, og jeg svarte som sant var at den hadde vært svært strevsom, og fortsatte tanken inni meg, at det er strevsomt å sitte på en buss i timevis og kjempe med en gråt som ble uforløst. Han spurte om jeg var sulten og dermed kom jeg med den aller første løgnen til ham. Jeg løy og sa jeg var skrubbsulten.

Da vi nærmet oss huset så jeg det skinnende hvite nye stakittgjerdet, det lyste på lang avstand. Det var noe rørende ved det gjerdet, ikke bare det at han hadde brukt sommeren alene hjemme på å bygge det til oss, til meg, mens jeg var borte og bygget oss ned. Men det var som om det rammet huset inn som en skatt, som om han ville løfte fram og framheve det vi hadde sammen med det gjerdet. Det rørte meg, midt i sorgen over Rudy, til tross for sorgen, på grunn av sorgen.

            Så fint det ble, sa jeg bare.

            Hardere arbeid enn man skulle tro, det å bygge et gjerde, sa Johan.

Etterpå, ved kjøkkenbordet sa han det:

            Det er noe som er annerledes med deg.

            Ja, jeg har dessverre gått opp noen kilo, sa jeg og visste godt at det ikke var det han snakket om.

            Det kler deg, sa han bare og tok en slurk vann. Så spiste vi videre i den velkjente stillheten.

En samtale om havet, livet og døden

- Hvordan går det med deg?
- Aner ikke.
- Du vet ikke?
- Har ikke den fjerneste ide.
- Har du mistet kontakt med følelsene dine?
- Nei, det tror jeg ikke. Til det er det altfor mange av dem.
- For mange følelser?
- Ja. Det kan bli det.
- Dårlige følelser, da?
- Nja, det vet jeg ikke. Det er ganske mange gode følelser også. Jeg vet bare ikke hva som er flertall. Det er ikke orden på noe som helst, skjønner du.
- Nei, det har jeg forstått. Du får ikke følelseregnskapet til å gå opp?
- Det stemmer. Matte var aldri min sterke side.
- En dag burde du kanskje notere ned alle følelsene dine. En kolonne for de gode og en for de vonde. Så kan du telle dem opp og gjøre opp regnskapet.
- Og da vet jeg hvordan jeg har det?
- Ja!
- Du, det tviler jeg sterkt på.
- Hvorfor det?
- Man må foreta en viss vekting av følesene. En god følelse veier ikke alltid opp for en vond en. De vonde har en tendens til å veie mer. De har en tendens til å veie MER enn de skal til og med.
- Dette forstår jeg ikke helt. Kan du ta noen eksempler?
- Jeg har for eksempel nettopp mistet min sjelevenn. Hun som fikk meg til å skrive. Hun som fikk meg til å tro at jeg kunne bli forfatter. Hun som gjorde at jeg faktisk BLE forfatter. Hun rakk å lese og fryde seg over romanen jeg skriver på nå. Og så bare DØDE hun.
- Huff, det var  ikke bra.
- Slett ikke bra. Denne vonde følelsen veier flere tonn. Men hvor mange? Aner ikke!
- Nei, en sånn følelse er nok vanskelig å veie.
- Umulig. Og så er det sånn at den følesen veier ulikt fra dag til dag. Noen dager er den ikke til å bære. Andre dager bærer jeg den helt fint, selv om jeg vet at jeg kommer til å få gangsperr av den enda en stund.
- Aha, følelsene veier forskjellig fra dag til dag.
- Nettopp! Pokker ikke orden på noe som helst! Men den følelsen er i grunn grei. Det skal være tung, det er greit det. Det er verre med følelser jeg syns burde veid mindre enn de gjør. Følelser jeg gjerne skulle ha slanka ganske mange kilo.
- Du vil bestemme vekta på følelsene?
- Ja, da hadde det vært mer orden, tror jeg. Ta dette med at forlaget mitt er nedlagt. At manuset jeg har stått gryidlig opp utallige morgener for å skrive må igjennom dette j... nåløyet på nytt. I en bransje som styres av bestselgere og strikkebøker. At det virker umulig. At restopplaget på forrige bok står i fare for å bli makulert. Makulert, hører du! At jeg må redde mine egne bøker. Redde drømmen.
- Men du store min tid! Dette er jo dramatiske greier. Jeg skjønner jo at dette er noe som tynger deg.
- Jo, men FOR mye.  Det burde ikke veie så mye som det gjør. Det er jo ikke snakk om DØDEN heller.
- Er det ikke?
- Ikke sånn som med venninna min, nei. Det burde ikke være altoverskyggende. Det burde ikke bety så mye som det gjør.
- Men hvis det ikke hadde betydd så mye som det gjør, så hadde du vel kanskje ikke skrevet som du gjør?
- Mulig det. Men jeg spør meg om det er verdt det. Det burde kanskje ikke være verdt det. Jeg tror jeg må slanke forfatterdrømmen.
- Få de gode følelsene til å veie mer?
- Nettopp!
- Fortell meg om en nylig god følelse, da.
- Som da åpningen på en novelle bare falt ned i hodet på meg på en reise nylig. Nå bare lever den helt av seg selv og løper ut av tastene uten motstand. Jeg skrev på flytoget, på flyplassen, på flyet, ja til og med på do måtte jeg skrive noe. Tiden løp fra meg, jeg holdt på å glemme å gå på jobb, jeg kledde meg i underlige klær som ikke passet sammen, jeg tror håret stod til alle kanter, den dama jeg skriver om hun er bare helt utrolig festlig, får ikke nok av henne.
- Og denne gode altoppslukende følelsen, hvor mye veier den da?
- Aner ikke. Umulig å si. Flere tonn virker det som.
- Litt som de vonde, altså?
- Hm? Tja, kanskje det.
- En slags balanse med andre ord?
- Mulig. Jeg vet ikke. Det er når det er sånn som dette jeg savner venninna mi som mest. Det rolige,  men likevel utfordrende blikket over tekoppen.
- Hva ville din venninne ha gjort?
- Hun ville ha sagt: Fortell meg om livet.
- Og hva ville du ha fortalt?
- Dette.
- Og hva ville hun ha sagt da?
- Hun ville ha bedt meg om å skrive. Flyte medstrøms. Og spurt meg noen spørsmål som fikk meg til å rydde litt opp i huet.
- Som her? Som nå?
- Ja! Nesten. Som her. Som nå. Hvem ER du egentlig?
- Aner ikke! Har ikke den fjerneste ide.