lørdag 21. september 2013

Det begynte med Lars

I går gikk en svær drøm i oppfyllelse. Beskjeden jeg har ventet på så veldig, veldig lenge på tikket inn på Twitter av alle steder: Jeg skal debutere med novellesamling til våren.
Hvor lenge har du drømt om dette da, er det mange som har spurt. Og jeg trodde lenge at den aller første gnisten til drømmen ble tent av en helt spesiell norsk-lærer på videregående som sa noe som jeg aldri har glemt:
Du Elin. Du skal skrive du.

Men i dag slo det meg. Det startet noen år før. På ungdomskola. Husker ikke hvilket trinn, men tipper det var i åttende. Vi skulle få storfint besøk. Lærerinna var rødmusset i kinnene flere uker i forveien. Vi var likegyldige. Hun forsøkte å forklare med store og uforståelige ord hvor stort det var at akkurat denne mannen skulle komme på besøk. Vi gjespet.  Og så en dag stod han der i døra. Med bøyd hode og usikkert blikk. Og nærmest klamret seg til boka han skulle lese fra. Mannet seg opp og kom inn i klasserommet. Kremtet og presenterte seg, veldig lavt, veldig stille, fortsatt uten å tørre å møte blikket til en eneste av de kvisete ungdommene som satt der og hang. Satte seg ned ved kateteret. Kremtet igjen. Sa at han skulle lese litt fra den nyeste boka si.

Og så begynte Lars Saabye Christensen å lese fra Beatles. Det har aldri vært så stille i det klasserommet, hverken før eller siden.  Vi satt som fjetret. Selv han som alltid tromma, alltid hele tiden, alltid forstyrra, alltid prata. Selv han satt musestille.  Og lyttet.
Og Lars Saabye Christensen tødde opp. Nærmeste vokste der ved kateteret. Begynte å dra litt på smilebåndet innimellom. Leste i nesten en skoletime. Og så fikk vi stille ham noen spørsmål.
Han ble bombardert. Jeg turte ikke å spørre et eneste ett. Det var det som var greia med meg. Jeg var så innmari sjenert. Ville helst bare sitte usynlig i en krok og se.
- Hvordan finner du på hva du skal skrive om? spurte ei, hun som alltid turte.
- Jeg liker å se på folk. Høre dem snakke sammen. Observere dem på avstand. Jeg kan sitte i timesvis på kafe og se på folk. Det er kanskje det viktigste jeg gjør som forfatter, sa Lars lavt og jeg kunne se hvordan han lengtet tilbake. Bort fra søkelyset. Tilbake til bakgrunnen.

Han var den mest sjenerte mannen jeg noensinne har møtt. Og likevel hadde han klart å skrive et mesterverk. Som traff oss alle midt i magen og langt inn i hjertet. Kanskje nettopp derfor.

Det var en stor trøst og inspirasjonskilde for ei som helst ville basere resten av livet sitt på å prate minst mulig. Man kan komme langt ved å skrive. Man kan til og med NÅ folk. Treffe dem i magen og langt inn i hjertet.  Hvis man er riktig heldig.

I dag fyller Lars Saabye Christensen 60 år. Jeg har fulgt ham og elsket ham siden den dagen. Når jeg ser intervju med ham i dag så ser det ut som det har gått seg litt til med den blygheten, selv om den nok fortsatt lurer der under.
Slik som hos meg.

Men det var med ham, en fremmed jeg likevel føler jeg kjenner, det begynte. For meg og boka som snart kommer.  Det er en av veldig mange grunner til at det passer så bra at den skal hete nettopp det: En fremmed jeg kjenner.

Gratulerer med dagen, kjære Lars. Og takk.







4 kommentarer:

  1. den skal keg lese. helt sikkert!! gleder meg.

    SvarSlett
  2. det var i 9.klasse - jeg var der og satt fjetra til stolen....at du hadde talent for skriving visste jeg godt allerede da. Stilene dine var jo reine praktverkene...og jeg var grønn av misUNNElse <3. Gleder meg vilt til boka di er ute - den står øverst på ønskelista mi!

    Klem, Kristin - som synes det var sååå kos å se deg igjen på reunion :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å tusen takk Kristin! Nå ble jeg glad, nå:-)

      Slett