Åpne opp hofta mi, and tell me that you love me

Mandager innimellom kommer det en supersøt, superblid, superflink dame fra bedriftshelsetjenesten på besøk på jobb. Hun er der for å minne oss på ting som er kjempeviktige. Som for eksempel det at vi må puste. Og det er vi jo alle helt FOR, så da står vi der i ring og puster, da, og noen puster så de blir helt svimle, for de er ikke ordentlig vant til å puste, og da kan pusten komme som et sjokk på hele systemet.

Andre ganger får hun oss til å stå på en fot med øynene igjen, SAMTIDIG som vi puster og det kan jeg love dere at det blir fryktelig mye rot av. En gang datt en kollega inn på et kontor med et brak, og da måtte vi alle puste kjempemasse mens vi lo oss skakke. Heldigvis ble han ikke så veldig skadet.

Andre ganger får hun oss til å tøye ut, og det er sikkert helt nødvendig, men det er ikke noe vakkert syn. Det er nok derfor hun sier vi må ha øynene igjen mens vi gjør det.
Og det var under en sånn uttøyning, mens vi stod bøyd mot gulvet og pustet (og peste) og prøvde å nå gulvet med hendene, akkurat da en kollega NESTEN nådde helt ned til knærne, eller ihvertfall til nedre del av lårene, akkurat DA hun fikk denne ideen.

- Neste gang tror jeg vi skal bruke hverandres kroppsvekt til å åpne opp hoftene våre, jeg.

Jeg lurte litt på dette, hva SKULLE det bety? Bruke hverandres kroppsvekt? Åpne opp hoftene? Jeg tenkte på det resten av den dagen, og tirsdag, og onsdag, og på torsdag begynte jeg å legge en plan for å slippe unna, og fredag hadde jeg tenkt å kalle inn til et tøysemøte påfølgende mandag. Men så glemte jeg det, og så kom helga og så glemte jeg det HELT.
Og så kom mandagen og så bare plutselig VAR hun der. For å åpne opp hoftene våre. Ved hjelp av hverandres kroppsvekt.

Og gjett hvem hun ville bruke som prøvekanin? Jeg ble kommandert ned på gulvet på en ubehagelig tynn matte, mens alle mine kollegaer stod i en ring rundt, litt småredde, men lett humrende (de lo seg skakke) alle sammen. Før jeg visste ordet av det hadde hun plassert en kne ganske besluttsomt mellom bena mine, altså sånn helt inn liksom, mens hun førte det ene benet mitt ut, veldig sånn skrevende ut, altså. Og så over i en helt umulig vinkel. Ja, og så la hun hele den bittelille kroppsvekta hun hadde over foten og presset, eller mer JOKKET ned. Mens hun kommanderte meg til å puste og var veldig nært ansiktet mitt da hun spurte:

- Kjenner du noe?

Og jeg kjente jo absolutt noe, men var litt satt ut av det hele, så jeg sa veldig tydelig og oppklarende:

- Øh...eh? Hrmf!

Og hun presset mer, for denne hofta skulle åpnes selv om det skulle bli det siste hun gjorde og nå var hun ganske rød i ansiktet og svett, og jeg hadde innmari vondt i hofta og lurte på om den splitter nye jeansen min i det hele tatt ville holde, for ikke å snakke om hofta. Og hun nærmest ropte:

- PUST! PUST! KJENNER DU NOE NÅ DA?

Det var vel omtrent på dette tidspunktet hun kastet et blikk på de gapende kollegaene rundt meg, på skrekken i ansiktet deres, på han ene som var i ferd med å rømme ut av vinduet. Og hun skjønte faktisk at vi ikke hadde så veldig lyst til å gjøre dette på HVERANDRE.
Så i stedet fikk vi beskjed om å dra hjem og øve oss på våre menn og kvinner. Nå hadde vi jo fått sett teknikken, og det var mye fælt som kunne skje hvis ikke hoftene våre ble åpnet, og lykke til.
Jeg tuslet lettere sjokka hjem, eller jeg tuslet ikke, jeg gikk mer som en fødeklar ku, og tenkte at det er jammen mange rare situasjoner jeg klarer å havne borti.

Jeg skulle ønske denne historien var over nå. Det skulle sikkert dere også. Men da kan dere jo bare slutte å lese. Jeg derimot. Jeg MÅ terapiskrive. 

Men altså, vel hjemme var det bare å begynne å lage middag, jeg kunne jo ikke bry meg om at jeg nå hadde en hofte som var veldig åpen, og en annen som var veldig forvirra. Og så kom mannen hjem.

- Hva har du gjort på jobb i dag da, kjære? spurte han.
- Jeg har lært meg hvordan man åpner opp hofta ved hjelp av en annens kroppsvekt, svarte jeg.

Av en eller annen grunn ble han veldig interessert i dette. Så jeg tenkte jeg skulle vise han torturen jeg hadde vært igjennom. Og dessuten hadde jeg jo fått beskjed om å øve meg på mannen hjemme av bedrifthelsetjenesten, og de må man nesten høre på.

Ja, så med potetene på kok i bakgrunnen ble da mannen henvist til kjøkkengulvet, og jeg lå oppå han og jokket som en tulling. Det kom nok rare lyder og ord fra kjøkkenet.
Vi hadde glemt at vi hadde barn tilstede. Tenåringsbarn. Før vi visste ordet av det stod tenåringssønnen der. Med mobilkamera. Som han filmet med. Og sa:

- Øh, mamma? Tør jeg spørre hva du holder på med?

Og jeg svarte lettere forvirret inn i kameraet, lett rød i ansiktet (for det er faktisk ganske tungt å presse opp hofta på en lang og stor mann):

- Hæ? Jeg bare åpner opp hofta på faren din, jeg!

Tenåringssønnen har nå tenkt å bruke filmen som eksempel på alt han har måttet tåle av smerte opp igjennom oppveksten. Og som pressmiddel i diverse forhandlingssituasjoner. Den smartingen.


Selv har jeg mer enn nok med å komme over det siste besøket fra bedriftshelsetjenesten. Denne gangen hadde hun med seg en vekt som regnet ut alle mulige skrekkelige ting om kroppen vår. Så traumatisk at jeg vurderte å terapiblogge om det også.

Men fettprosenten min får du aldri.