Lykkekrøllen

Det er mange kriser som kan snuble inn i livet til en liten gutt, på for eksempel 9 år.

Det spesialbygde Star Wars-legoskipet som på magisk vis kan konverteres til en fullverdig tanks alt ettersom, kan komme til å falle i gulvet og gå i tusen knas.

Bortelaget kan komme til å vinne på hjemmebane, når alle de fineste jentene står og ser på.

Man kan komme til å tenke på noen sin søte snille hund som døde.

Man kan bli tvunget til å skrive en historie på en hel A4 side om "Hva jeg gjorde i juleferien" og så når man har skrevet tre linjer oppdage at man er HELT ferdig. Faktisk helt tom. Det var ikke en dritt mer som skjedde den jula, liksom. Og fortsatt har man 17 linjer igjen på arket.

Dette kan være tøffe tak. Da er det godt man har sine metoder. Noen fungerer bedre enn andre.
Raseri er forståelig, men ganske bråkete.
Tårer som faktisk spruter ut som en lekk hageslange er hjerteskjærende, men trolig noe som funker.
Furting er plagsomt og langvarig og har kanskje minst effekt av alt.

Men den mest sjarmerende metoden min niåring har, er en han har funnet på helt av seg selv. Lykkekrøllen.

Det er skandale, men jeg husker ikke i hvilken situasjon den dukket opp. Men han var ganske liten og satt på fanget mitt, og rotet i håret, satte fingrene fast i urskogen, slik de fleste som nærmer seg håret mitt gjør. Og så plutselig, er det en enkelt krøll som får ekstra oppmerksomhet.

"Det der, mamma, det der tror jeg jammen er lykkekrøllen min", sa han og snurret rundt på den en stund til. Lykkekrøllen har en eneste, men svært viktig funksjon, forteller han. Når han snurrer rundt på den, det kan ta minutter eller det kan ta sekunder, men så plutselig blir alt mye bedre.

Dagen etter sjekket han håret. Mamma hadde dusjet, men joda, Lykkekrøllen var fortsatt intakt. Den sitter på venstre side, rett bak øret, han har lykkekrøllens eksakte posisjon innprenta i sitt indre kart.

Når lykkekrøllen er påkrevet nytter det for eksempel ikke at man står midt en brøddeig. Eller i en telefon. Da må mamma bare sette seg ned, la gutten krype opp på fanget, kjenne at han legger kinnet mot skulderen mens hånden snurrer på lykkekrøllen. Det tar den tiden det tar. Av og til skravler han hull i huet på meg mens han snurrer. Andre ganger er han helt stille. Som regel syns mamma at det tar for kort tid, selv om hun har brøddeig som stivner på hendene. Det magiske er nemlig at Lykkekrøllen virker på mammaen også. Alt blir plutselig bedre etter en sånn stund.

Jeg merker at det går lengre og lengre tid mellom hver gang Lykkekrøllen er påkrevd. Jeg vet at en dag kommer Lykkekrøllen til å være overflødig i minstemanns liv. Den kommer nok alltid til å være et godt minne, et minne han til og med tar med seg resten av livet. Men på et eller annet tidspunkt kommer han til å ty til andre metoder.

Vi mennesker gjør det når vi vokser til. Tyr til andre metoder når livet suger. Av en eller annen grunn.  Hvorfor har så mange voksne sluttet å krype opp i fanget på den beste i verden, legge hodet mot skulderen på vedkommende og lukke øynene til det hele går over?

Vi kan alle lage vår egen lykkekrøll.